Den ondeste boken i verden

Jeg skal slett ikke insistere at alle som liker å lese litteratur også må lese teori om litteratur og kunst. Men hvis teoribøkene allikevel er en fryd å lese – hvorfor ikke? Camille Paglias bok: Sexual Personae. Art and decadence from Nefertiti to Emily Dickinson (1990)  gjorde Paglia til kunstteoriens egen rockestjerne. En noe omstridt rockestjerne.

Med to begreper jeg straks skal forklare nærmere, analyserer Paglia alt fra enkeltmennesker og kunst, men også hele den vestlige historien. Paglia er en god skribent, hun bruker slående bilder, humor og sjokkeffekter på en måte som er uvant i forhold til en gjengs teoribok. Camille Paglia regnes også som svært kontroversiell. Sexual personae … ble omtalt som ”the most evil book ever written”.

To viktige begreper for å forstå Paglias teori er det apollinske og det dionysiske.

Det apollinske henspiller på den greske guden Apollon. Det dionysiske viser til egenskaper vi har tillagt den greske guden Dionysos.  Det apollinske og det dionysiske er totale motsetninger. Enkelt sagt handler det apollinske om form og struktur, mens det dionysiske handler om oppløsning og ekstase.

Sivilisasjon og samfunn er bygd opp av apollinske prinsipper. Gjennom å lage lovverk, insistere på menneskerettigheter og lage samfunn, forsøker vi å forme naturen. Vi lager kunst, bygninger, samfunn og forestillinger i et forsøk på å kontrollere det skremmende dionysiske. Vi ønsker å tøyle det dionysiske – både i form av menneskets natur (sinne, ekstase, drap, voldtekt, den sterkestes rett) og reell natur (naturkatastrofer).

Jeg skrev over at Paglia er en omstridt skikkelse. Det kontroversielle ved henne ligger nok på mange nivåer. Retorisk sett er hun briljant, arrogant og lite diplomatisk

The only thing that will be remembered about my enemies after they’re dead is the nasty things I’ve said about them.

…og hun engasjerer seg gjerne i offentlige diskusjoner som kan ende mer eller mindre seriøst. Eller sagt med skribentens Burchills ord etter en lang feide over en anmeldelse av Sexual Personae…

Fuck off you crazy old dyke.

Det som kanskje provoserer mange aller mest er Paglias syn på kjønn. Paglia nøyer seg ikke bare med å dele natur/kultur i de respektive begrepene. Hun kategoriserer også kjønnene. Ifølge Paglia tilhører mannen den apollinske sfæren, mens kvinnen hører til hos det dionysiske. Det vil i bunn og grunn si at kvinnen tilhører naturen, mens menn tilhører sivilisasjonen. Det vil også si at mannen frykter kvinnen og det dionysiske kaoset som hører henne til.

Ktonisk er et annet ord ofte brukt i Sexual Personae …, og begrepet er knyttet til det dionysiske. Det ktoniske er koblet til underverden. Det er den ktoniske virkelighet vi må fortrenge for å beholde vår apollinsk integritet som menneske. For Paglia handler den ktoniske realitet om dehumanisert brutalitet, både biologisk og geologisk, det skitne, det råtnende og naturens blinde og malende krefter. Og det ktoniske er koblet spesielt til kvinnekjønnet.

If civilization had been left in female hands, we would still be living in grass huts.

Er en setning som neppe er ment å falle i god jord. Heller ikke:

Construction is a sublime male poetry.

Teresa L. Ebert har nok mange meningsfeller når hun kaller Paglia for en patriarkalsk feminist og protesterer på hennes identifisering av kvinnen med voldelig natur:

By so relentlessly identifying women with a violent, destructive, formless, miasmic nature and base animality in their bodies, Paglia can preclaim women the negators and destroyers of culture.

Kvinnen som ødelegger av sivilisasjoner er ikke det eneste provoserende aspektet ved Paglia. I tillegg forkaster hun det Rousseauske natursyn. Dette natursynet kan kort forklares med at det er samfunn – ikke menneskelig natur – som skaper vonde ting som undertrykkelse, vold(tekt) og drap. Dette overdrevne synet på hva et samfunn kan oppnå, er langt mer utbredt enn det man skulle tro. Gi meg navnet på den norske politikeren i dag som har stått ansikt til ansikt i tv-skjermen med ofre for sykdom, død, naturkatastrofer og ulykker og sagt: «Sånn er livet! Mer enn dette kan samfunnet faktisk ikke beskytte deg!» Selv om Paglia heller følger Sades natursyn hvor aggresjon og vold er natur- og ikke menneskeskapt, er hun ingen forkjemper for lovløse tilstander. Paglia har unektelig et poeng når hun skriver:

Rape is male power fighting female power. It is no more to be excused than is murder or any other assault on another’s civil rights. Society is woman’s protection against rape, not, as some feminists absurdly maintain, the cause of rape.

Jeg anbefaler Sexual Personae. Art and decadence from Nefertiti to Emily Dickinson på det sterkeste. Om du synes Paglia er en forkastelig skikkelse, eller om du legger din elsk på henne, er boken definitivt verdt tiden din. For videre lesning om det apollinske og det dionysiske kan jeg også anbefale Tragediens fødsel av Friedrich Nietzsche.