Når sex blir ideologi

Jeg har skrevet en kronikk i Morgenbladet om vestlig seksualitet:

Når sex blir ideologi

Det som revner

Jeg satte meg ned for noen dager siden for å finne ut hva jeg liker i litteraturen. Jeg ventet til det dukket opp noe som appellerte til meg fortløpende. Det var veldig interessant. Jeg skrev:

Skriv en liste med penn og blekk.

Jeg liker historier om det som er hemmelig. Jeg liker historier om galskap og kunst.

Jeg liker det pertentlige og det voldsomme, det filosofiske og det russiske.

Jeg liker besettelse og det som er utenfor og fryktelig.

Jeg liker alt som taler i gåter og labyrinter og kaos og det ordnede.

Jeg liker det sanne og falske og det som er begge.

Jeg liker karakterer og handling. Og et språk som gir feber eller apati. Og noe man bare kan ane. Og det krypende skumle i det.

Jeg liker biblioteker.

Jeg liker biblioteker og støv og det okkulte, det som er skjult og det som skjuler. Jeg liker det grusomme om natten. Jeg liker også tomhet og nihilisme, og alt som er ekstremt og voldsomt, det støyende og det som er stille.

Jeg liker det det er blod i og det som er kaldt og dødt og hvitt. Jeg liker lukkede rom, og det som er tabu. Og mest av alt liker jeg det som ikke kan sies, men som er der likevel.

Se på: ”Jeg liker det sanne og falske og det som er begge” og ”[jeg] liker det som ikke kan sies, men som er der likevel.” Det fikk meg til å tenke på upålitelige fortellere, som jeg har skrevet om blant annet her. Og upålitelige fortellere fikk meg til tenke på Nietzsche, og noe han skriver om tragedien i Tragediens fødsel. Jeg skal straks forklare.

Astyanax død fra Euripides' "Kvinnene fra Troja"

Jeg har skrevet om det apollinske og det dionysiske (mange ganger!) før, fordi det er begreper jeg er opptatt av og de synes alltid relevante. Dette er begreper som er oppkalt etter de greske gudene Apollo og Dionysos. Kort fortalt står det apollinske for kultur, orden og sivilisasjon, mens det dionysiske står for natur, kaos og det ktoniske (fra undergrunnen).

I Tragediens fødsel bruker Nietzsche ”det apolliniske skinn” for å vise det dionysiske overtaket i tragedien. Nietzsche definerer dette uttrykket som en

tilsløring av den egentlige dionysiske virkning, så lenge tragedien står på.

Det han sier er altså at en tragedie vil kamufleres i det som har orden, i det siviliserte og det ordnede, mens tragediens egentlige natur er kaos og ktonisk.

Jeg liker labyrinter.

Ifølge Nietzsche avsløres det apolliniske skinn når tragedien avslutter med en klang som apollinsk kunst aldri ville laget. Det er et vakkert bilde, selv om Nietzsche også mener det bokstavelig. I Hedda Gabler av Ibsen spiller Hedda en dansemelodi rett før hun skyter seg gjennom hodet, og hun sjokkererer de andre for det har vært dødsfall og det skal være stille.

 Uh, – hvad er det!

sier Fru Elvsted og farer opp fra stolen. Jeg tror det er det apollinske skinn som revner fordi den dionysiske klangen plutselig hamrer løs i dødshuset.

Apollinsk krig.

Og hvis vi stjeler dette uttrykket og bruker det videre som vi vil, viser det apollinske skinn det fernisset som gjør at vi holder sivilisasjoner gående, hvor vi holder det lovløse utenfor et samfunn med sosiale koder og domstoler, fra skråblikk når noen snakker for høyt i mobiltelefonen til rettsaker hvor mordere blir holdt ansvarlig ovenfor samfunnets lover.

Det apollinske skinn ser vi når samfunnet sender ut unge menn i krig og forferdes av at de lager kamprop (Til Valhall!) og kommer med seiersbrøl når de dreper fienden (Hva? Vi trodde de resiterte menneskerettighetene alvorsfylt!) og i litteraturen ser vi det i Stormfulle høyder når Lockwood i løpet av en drøm går fra å være en gentlemann til å bli en mann som skjærer et gråtende barn med glasskår.

Dionysisk krig.

Og det er her jeg tenkte på upålitelige forteller og hvorfor jeg så ofte gledes når jeg kommer over dem i litteraturen. For de får det apollinske skinn til å revne. Denne avtalen man har, det uuttalte håndtrykket fra første side i boken mellom leser og forteller: Det revner og under vrimler det kaotiske fra undergrunnen, og det myldrer over kroppen din og inn i munnen din til du kveles.

Om sirkus og brød

Her kommer ukens anbefalinger av musikk, tv, bøker, blogg & nyheter:

Ukens musikk

Til min store glede er flere låter fra bandet jeg spilte i for mange år siden (College of Cardinals) blitt lagt ut på Youtube. Vi spilte det vi kalte dadapunk, og her finner du blant annet klassikere som “Onion pie”:

Follow the girl with the yellow look

She’s got her soul supressed in her evil book

og “Royal Flush”.

Why do you always has to be such a bore?

You’ve got nothing to say, you’ve got nothing to give

Stay away from me you filthy slut

Ukens bok

Egypteren Sinuhe (norsk utgave 1948) av Mika Waltari er en fantastisk bok. Det er legen Sinuhe som forteller sitt liv og tiden er 1300 før Kristus under Faraoen Akhnaton. Språket er så poetisk at jeg vurderer kun å snakke på denne måten resten av livet, men har fått tips om at det i tilfelle kan bli vanskelig å få fast jobb, for ikke å snakke om nye venner.

Dette skriver jeg, Sinuhe, skjønt jeg vet at mine gjerninger har vært onde og mine veier krokete, og dertil vet jeg også at ingen vil ta lærdom av det, selv om han kom til å lese dette. [...] Andre kan la sitt hjertes løgner bli veid på Osiris’ vekt, jeg veier mitt hjerte på en rørpenn.

Oversetter Peter Bendow har pedantiske “oversetterens anmerkninger” hver gang han er uenig med forfatteren om hvordan livet egentlig var i Egypt for X år siden.

Når Waltari for eksempel lar historien svinge innom Ptahor, den kongelige hodeskallboreren, bemerker Bendow:

Hodeskallåpning ble foretatt av steinalderfolk, fordi man trodde at sykdommen skyldtes onde ånder, som måtte slippes ut av hodet. Man har imidlertid ikke noe eks. på at de gamle egypterne brukte å åpne skaller. Det eneste tilfellet er fra 200 år e. Kr. O. a.

Jeg elsker disse tørre anmerkningene, men vet ikke om de er uglesett i oversetterverden, noe som fører meg til bloggen jeg nettopp har oppdaget:

Ukens Blogg

Oversetterblogg

(Det er min mening at tittelen på bloggen burde vært med bestemt form entall.)

Jeg har stor respekt for oversetterstanden, det er forferdelig vanskelig å oversette, med alle disse konnotasjonene og assosiasjonene, og du skal ikke forbedre eller forverre, men få vektskålen til å stemme på et eller annet vis. En interessant blogg om et vrient yrke.

Ukens tv-høydepunkt

er hele 14 år gammelt, og klippet viser en redigert utgave av en ufattelig pinlig bokbadsamtale mellom programleder Eva Bratholm og Dag Solstad. (Bokbadet, 1997)

Utdrag:

Bratholm: Jo, men jeg spør deg: TROR du på litteraturen?

Solstad: (*Oooofff.* Pause. *Eeeeef.* Pause.) Må jeg svare?

Eva Bratholm: Ja, du må svare.

Dag Solstad: Nei. (Lang pause). Nei, jeg må ikke svare.

Ukens nyhetshøydepunkt

er uten tvil å se at Hans Majestet Kongen kan sin Machiavelli i den grad at Jens Stoltenberg kanskje heller ville gjennomgått en god, gammeldags halshugging, og

Ukens pinligste øyeblikk

var da jeg med kjennermine og et lett hevet øyenbryn komplimenterte min gode nabo for den gode hvitvinen, og hun:

Det er rødvin.

Men det var det heldigvis ingen som fikk på film.

Om Navarsete og Machiavelli

En nærmest ukontrollerbar Navarsete.

Det var en serie med hendelser som fikk meg til å hente Niccolò Machiavellis Fyrsten frem fra bokhyllen.

Disse hendelsene kulminerte for min del i “kommunikasjonsekspert” Elisabeth Hartmann fra kommunikasjonsbyrået Siste skriks uttalelser om Navarsetes reaksjon i en sykehusdebatt. Du kan se videoklippet som omtales her.

Dette er noe av det verste jeg har sett. Hun er helt ute av kontroll. Her burde en rådgiver bare ha grepet inn og avbrutt seansen [...]

uttaler Hartmann entusiastisk til VG. Hartmann hviler ikke i suksessen, så til Kampanje sier hun:

Hva skal man si? Jeg fikk hakeslipp og jeg trodde knapt det jeg så. Det er åpenbart at Navarsete mistet besinnelsen for åpen mikrofon og kamera. [...] Her er det ukontrollert temperament i sving.

For lesere som ikke har sett klippet kan jeg bare berolige: Vi ser ikke Navarsete danse leende rundt et barnehjem som går opp i flammer mens hun kaster steiner på hjemløse barn og roper: “Der fikk du som fortjent! Foreldreløse utskudd!”

Det vi ser er altså en nokså sliten og skuffet, nesten gråtkvalt Navarsete som svarer på besk kritikk om en sår sak, med stram overleppe og et  lett glefsende “dette finner jeg meg ikke i”.

Det bør være åpenbart for de fleste at kommunikasjonsekspert Hartmann må ha vokst opp i et *meget* beskyttet miljø, hvis hun tror dette er

ukontrollert temperament

og hvis dette virkelig er noe av det verste hun har sett.

Gomme fra Trøndelag.

Så jeg tenkte at hvis dette er den type politiske debatt som får Norges største aviser til å rydde forsiden, blir “tannløst” på en måte ikke lenger dekkende. Det blir mer av den typen hvor – ja – tennene har falt ut, men også gommene er rammet av en slags soppinfeksjon så de blir myke og rent ut sagt svampaktige.

Interessant nok kan Bokmålsordboken fortelle oss at ikke bare er “gomme” det samme som “gane”, men “gomme” er også

1	en slags ost av brestet melk
2	dravle
3	røre av ostemasse og innkokt myse

Vel, nok om det.

Det var uansett disse hendelsene som fikk meg til å finne frem Machiavelli.  Machiavelli (1469-1527) var statskansler og levde i Firenze under renessansen. Fyrsten er en praktisk håndbok i maktbruk, og ble utgitt fem år etter Machiavellis død.

Man kan selvsagt beskylde Machiavelli for mye, men tannløs er han ikke.

Machiavelli er heller skamløs. I hvert fall i den forstand at han gir praktiske råd uten innpakning. Machiavellis syn på mennesket er også hva man kan kalle mer praktisk, enn idealistisk.

Det lar seg fint gjøre å være fryktet, men ikke hatet. Man trenger bare avstå fra sine undersåtters gods og la deres kvinner i fred.

Videre skriver Machiavelli at om noen skal henrettes, bør det skje når skylden er opplagt og vedkommende har fått en rettferdig rettergang.

Det viktigste er likevel å la andres gods i fred. For menneskene glemmer hurtigere sin fars død enn tapet av farsarven.

For fyrster som blir fortvilet over rådet om å la andres gods i fred, har Machiavelli likevel en trøst:

Det vil aldri bli mangel på påskudd for å beslaglegge andres gods, og for den som slår seg på rov, vil anledningen alltid by seg. Anledningene til å henrette er sjeldne, og de gjentar seg nesten ikke.

Når jeg skriver at Machiavelli gir råd uten innpakning, mener jeg at han bruker et språk som ikke viser til en høyere idealisme. Men det er feil. Idealistisk humanisme, mener jeg.

Romerske soldater

Vi er vant til krigsretorikk fra en rekke parter. Med dagens massemedier har vi tilgang til en rekke dokumenter og videoklipp, alt fra terrorister som forsvarer terrorisme, til statsledere som forsvarer krig.

Felles for de fleste av disse uttalelsene er at de bruker en retorikk som peker til høyere idealer, for å rettferdiggjøre handlingene.  Det er lite av dette hos Machiavelli, men idealistisk er han likevel på sitt vis. Rettferdiggjøringen hans er likevel praktisk. Det er historien og de praktiske konsekvensene av den, – ikke idéen – han viser til for å underbygge sin argumentasjon.

Jeg mener det på et vis er det logiske ved Machiavellis analyse som får ham til å virke ond.

Logikk som mer eller mindre er blottet for følelser og henvisninger til allmenne idealer, i saker som omhandler liv og død og kjerneverdier, vil fort det. Virke litt ondt. Eller kynisk om du vil.

I en helt annen sammenheng skrev den franske matematikeren Henry Poincaré:

Logic sometimes breeds monsters.

I samfunnsdebatten vil de fleste ønske seg logikk pakket inn i emosjoner. I et samfunn som Norge hvor medie- og folkemakt står sterkt, kan det fort bli mye emosjoner.

For mye emosjoner drukner logikken. Dette kan sees i (en rekke) saker hvor motstandere blir forkjempere (og omvendt) utfra medias belysning av enkeltsaker.

Som konsekvens er det ikke uvanlig at man lar prinsippene vike,  og selv om man logisk sett er for – eller mot – et vedtak, vil man kunne la emosjonene drukne logikken. I lengden vil dette være usunt for et samfunn. Slik sett kan det være befriende å lese Machiavelli.

Kynisme betegner ifølge bokmålsordboken to ting:

	1  gresk filosofisk lære som hevder at en kan nå det høyeste gode bare ved å gjøre seg uavhengig av alle behov og frigjøre seg fra sosiale vaner og konvensjoner
	2  kald og hensynsløs oppførsel, ytring, innstilling

Det kyniske ved Machiavelli, ligger først og fremst i form. Det vil si: Den faktiske kynismen ligger selvsagt i innhold. Men reaksjonene på hans kynisme (uttalt gjennom århundrene), bunner i form. Machiavelli skriver en praktisk håndbok i hvordan en fyrste oppnår – og opprettholder – makt.

Ved reell makt er man per definisjon (sett fra en praktisk synsvinkel) kynisk. Også nå, også her. Reell råderett over godene i et samfunn innebærer prioritering. Prioritering av goder gir innvirkning på folks liv og død. Vi er vant til å snakke om makt i idealistiske former. Hos Machiavelli er det idealistiske ved maktspråket strippet ned.

Han skriver ikke så mye om hvorfor en fyrste skal ha eneveldig makt over et folk (dyd, Gud, folkets nytte), men forholder seg mest til hvordan han kan få det. Det betyr (selvsagt) ikke at Machiavelli ikke har idealer, men at dette ikke er et viktig tema i Fyrsten.

Selvhjelpsbøker om maktbruk nå til dags består som regel i tips om hvordan du kan gjenkjenne andre menneskers hersketeknikker, og hvordan du kan avvæpne dem.

Machiavelli skriver om hvordan du kan bruke dem. En moderne arvtager til denne tradisjonen vil være The Psychopath’s Bible av Cristopher S. Hyatt og Dr. Jack Willis, som garantert ikke finnes på en Norli nær deg.

Sammenlignbart med dagens selvhjelpsbøker vil det altså være som å skrive en bok som forteller deg nøyaktig hvordan du skal bruke hersketeknikker.

Språklig sett er Machiavelli nær forbilledlig. Han kommenterer i forordet sitt eget språk og påpeker selv at han ikke har brukt kompliserte setningsstrukturer eller svulstige ord.

For det er mitt ønske, at skulle dette arbeid noen gang komme til heder og verdighet, skal det utelukkende skyldes stoffets rikdom og sakens alvor.

Om Machiavelli i blant kan tendere mot det mange vil kalle moralsk klanderverdig, mener jeg at han ikke kan kalles grusom. Jeg kan ikke se noen spesiell glede ved den voldsbruk som anbefales. Om erobring og voldshandling skriver Machiavelli blant annet:

Det gode voldsbruk (dersom det overhodet kan sies at noe er godt med hensyn til noe ondt) finner bare sted når ens egen sikkerhet fordrer det og i høyt tempo. Hvorpå den straks bringes til opphør, og man forsøker i størst mulig grad å bli sine undersåtter til nytte.

[...]

Av dette følger at en ny fyrste som erobrer en stat, må gjøre unna alle de krenkelser akten fordrer på én gang, slik at han slipper å begå nye grusomheter hver dag.

[...]

Voldshandlingene må derfor begås alle på én gang, slik at deres beske smak ikke blir hengende for lenge igjen og naget blir stort.

[...]

For når motgangen allerede er der, er det for sent å ty til vold, og de velgjerninger du utøver styrker deg ikke, da man mener du er tvunget til dem, og ingen føler takknemlighet for dem.

Kapitteltitlene hans er flere steder direkte vakre:

Om grusomhet og barmhjertighet, og om det er bedre å være elsket enn fryktet, eller mer fryktet enn elsket.

Iblant bikker han over i ren poesi, om enn den kan skurre etisk sett i moderne ører:

O Fortuna!

Jeg er overbevist om at det er bedre å være uvøren enn forsiktig; for forsynet er en kvinne, og ønsker man å ha henne i sin makt, må hun slås og tuktes. Man ser da også at de uvørne har større fremgang hos henne enn de taktfulle. Og som kvinne er forsynet alltid de unges venn, fordi de har mindre aktelse, er voldsommere og befaler henne med langt større dristighet.

Man kan velge å forkaste Machiavelli av etiske prinsipper. Sett ut fra nytteverdi har jeg mer vanskelighet for å tro at man kan avfeie ham. Jeg anbefaler praktutgaven (se kilde under). I tillegg til en rekke illustrasjoner følger det med et ytterst interessant essay som heter Machiavellis originalitet av Isaisah Berlin. Du kan også lese Berlins essay på engelsk her.

Il principe av Niccolò Machiavelli (skrevet 1513/utgitt 1532), oversatt til norsk av Jon Bingen (2007) med tittel Fyrsten. N. W. Damm & Søn.

Om ironi og Datalagringsdirektivet

Jeg leste Kathrine Aspaas’ kronikk i Aftenposten: Fri oss fra det skjulte, og for første gang på nokså lang tid, ble jeg usikker på min egen ironidetektor.

Kathrine Aspaas er for datalagringsdirektivet fordi hun mener at åpenhet gir frihet. Dette argumenterer hun for på en nokså pussig måte, som innebærer alt fra å fortelle at hun tar medisiner mot depresjon til en slags hyllest til Wenche Foss. Ispedd er også en liten snutt med drømmerier om hvor fint det hadde vært hvis sveitsiske banker hadde vært mer åpne.

Selv er jeg mot datalagringsdirektivet. Faktisk synes jeg det hele er en ulykke. Enda verre, det er en villet ulykke. Samme dag jeg leste den for meg bisarre kronikken, gjenfortalte jeg den til en kamerat.

Så hele poenget hennes,

sa jeg.

Hva hun liksom bygger hele sin skrøpelige argumentasjon med, er at fordi hun finner det befriende å dele med aftenpostens lesere at hun er deprimert og går på medisiner, så er hun for at hennes åpenhet rettferdiggjør at alle vi andre skal tvinges inn i en overvåkningssituasjon.

Min venn som ikke hadde lest kronikken, sa:

Men er du sikker på at hun ikke bare er ironisk?

Og der stoppet det. For jeg hadde vært sikker da jeg leste teksten. Den virket ikke ironisk. Men når jeg satt igjen med essensen av Aspaas meninger, virket den jo ytterst ironisk. Det finnes vel ingen nogenlunde oppegående mennesker som kan argumentere på denne måten?

“Ironi” kommer av det greske eironeia som betyr “forstillelse”. Bokmålsordsboken definerer ironi slik:

det å si det motsatte av det en mener på en slik måte at ens virkelige mening skinner igjennom [...]

Og nå har jeg lest kronikken om igjen. Flere ganger. Og slik er det blitt at hver gang jeg leser den, tenker jeg: Hun er ikke ironisk. Hun bruker for mange hedersord og vendinger uten å signalisere en avstandstagen. Det er en absurd argumentasjon som munner ut i en absurd konklusjon, men det absurde er ikke med nødvendighet sammenfallende med det ironiske.

Men hver gang jeg vender meg bort fra teksten, kan jeg ikke se noe annet enn Wenche Foss og en gjeng som danser en slags frihetsdans mens de gumler antidepressiva og synger solidaritetssanger hvor teksten består i at det er  overvåkning som skal sette oss fri.

Noe som selvsagt virker veldig ironisk.

Datalagringsdirektivet er jo en ironi i seg selv. Den sier at vi alle er kriminelle og må behandles som kriminelle. Samtidig forutsetter den at våre overvåkere aldri er kriminelle,  og at dermed ingen noensinne kommer til å prøve å benytte seg av de enorme mengder med data man nå skal lagre.

Kanskje jeg rett og slett har avslørt tidenes spøk.

De briljante

Jeg leste Prosessen lenge før jeg visste hvem Kafka var. Jeg ble fullstendig fjetret av åpningen:

En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt.

Så ung og tillitsfull var jeg at jeg ble så oppriktig rasende da jeg leste siste side og forstod at jeg ikke kom til å få vite hva Josef Ks forbrytelse var, så jeg hev boken i veggen.

Jeg kom til å tenke på denne leseropplevelsen under lesningen av De som beveger verden av Ayn Rand.

Jeg skal forklare dette flashbacket litt senere. La meg først skrive kort om Ayn Rand.

Hvem er John Galt?

Ayn Rand (1905-1982) var en kvinnelig filosof som (blant annet) omsatte sine filosofiske idéer om til skjønnlitterære romaner. Hun var russisk av fødsel, amerikansk etter valg. Rands egenkonstruerte filosofi kalte hun -ubeskjedent nok -: objektivisme.

Objektivisme fastholder at det finnes en objektiv virkelighet, har en uknekkelig tro på individets absolutte rettigheter, forfekter kapitalisme og mener egoisme er en dyd og altruisme en synd. Ifølge objektivismen skal statens eneste oppgaver være politi, militære og rettsvesen. Statens eneste oppgave skal være å beskytte borgeren fra vold og beskytte retten til eiendom.

I Norge står objektivismen relativt svakt, men vi har Foreningen for Studium av Objektivismen (FSO).

I De som beveger verden beskriver Ayn Rand et samfunn hun ikke tidsetter, men vi vet det foregår i USA. Dagny Taggart, en heroisk kvinne, leder jernbanen.

"Motiv forced" av Bryan Larsen.

De driftige skaperne av ulike industrier, blir stadig mer motarbeidet av lovgivere og massene, samtidig som disse motbydelige forlanger mer og mer av de som beveger verden.

De forlanger og motarbeider i samme åndedrag, og som leser hender det man får lyst til å rive av seg ansiktet noen ganger.

Et munnhell løper over folks lepper hver gang det uforståelige blir nevnt:

Hvem er John Galt?

spør de. Det får Dagny til å grøsse.

I Kildens utspring følger vi arkitekten Howard Roark, og Ayn Rand viser hvordan estetikk er uløselig knyttet til moral.

Det er mange år siden sist jeg leste Rand, og en trailer gjorde meg oppmerksom på at noen ikke bare har forsøkt – men også gjennomført – å lage en film av Atlas shrugged.

"Self Absolution of the Titan" av Bryan Larsen

Jeg gikk til biblioteket og fant den norske oversettelsen, med den fengende tittelen nevnt over. Jeg tok også med meg Kildens utspring (The Fountainhead) av samme forfatter.

Rand er egentlig imot dedisering av bøker, i forordet av sistnevnte bok mener hun at

en bok er henvendt til enhver leser som viser seg den verdig.

Men Kildens utspring er likevel dedisert til hennes ektemann Frank O’Connor.

Frank var drivstoffet. Han gav meg, i mitt eget livs stunder, virkeligheten i den livsfølelsen som skapte Kildens utspring – og han hjalp meg til å vedlikeholde den over et langt tidsrom av år da der ikke var annet rundt oss enn mennesker og hendelser som kun vakte forakt og avsky.

Kildens utspring har et fengende flott forord, og Rand er på sitt beste når hun bruker dette språket fullt ut. Du har de verdige og du har de avskyelige, og det er lite i mellom. Til syvende og sist: Ingenting.

Hun hadde rettet seg opp. Under bomullskjolens stivede folder var den fete kroppen hennes snørt så stramt inn i korsettet, at det virket som om flesket ble presset ut i håndledd og ankler.

Verdig eller uverdig – hva tror du?

Det abnorme

I innlegget om Sherlock Holmes forunderlige hodeskalle skrev jeg om hvordan litteratur lar personlighet speile seg i utseendet. Ayn Rand bruker denne effekten gjennomgående og uten å skjemmes det minste. Fedme, det veike, det bløte viser det svake og motbydelige i de litterære personlighetene hennes. Det er lite ambivalens.

Og Rands helter har kropper i skarpe vinkler og deres harde dyder er speilet i hvert lem. Ayn Rand beskriver det briljante, og den mest briljante av dem alle finner vi i Kildens utspring. Jeg snakker selvsagt om arkitekten Howard Roark. Roark står i særklasse av Rands karakterer, fordi han aldri tviler. Og der de andre briljante må kjempe mot de motbydelige, blir kvalme av menneskene rundt seg, og feiler fordi de gjør seg til slave av medlidenheten, finnes det ikke en brist i Howard Roark.

"First Heat" av Bryan Larsen

Howard Roark er slik jeg ser det, endepunktet i den kognitive terapien. Roark har et tankemønster som er blottet for skyld, nær blottet for skam og katastrofetanker. Slik sett blir han en abnorm karakter, fordi et fullendt menneske er en abnorm idé. Vi snakker her om en mann som ikke kan såres.

Den slappe, onde formløse massen

De briljante karakterer er ikke uvanlige i litteraturen.  (Skjønt de sjelden er like fullendte som Roark.) Om enn de ikke er likt tegnet opp vil du vite hvem de er – det er de overlegne.

De fleste bøker vil kun ha én eller null virkelig briljante karakterer.

Du ser det i læremester og svenn-bøkene, i Kurt Aust fabelaktige kriminalromaner fra 1700-tallet om Petter Hortten og Thomas af Boueberg, i William fra Baskervilles fra Ecos Rosens navn, i Doyles Sherlock Holmes og i Agatha Christies romaner om Poirot og Hastings.

De er fulgt av det menneskelige i form av læregutten, slik at vi klossete lesere skal ha noen å forholdes oss til. Du vil

Sherlock Holmes og Watson av Sidney Paget.

finne det briljante i Henry fra Den hemmelige historien av Donna Tartt og i virkelighetens verden vil du gjenkjenne dem i det som aldri blir deg.

De fleste forfattere ser i nåde til sine lesere. De lager de opphøyde som vi kan strekke oss etter, og det menneskelige til å identifisere oss med.

Ayn Rand er av annet materiale, noe forordet vel allerede har gitt oss en pekepinn om.

Det finnes to typer mennesker i Rands verden: Det er de som beveger verden – de briljante, de harde og skinnende som diamanter. Så er det det andre, som varierer mellom formløs ond masse, og formløs, ond, slapp masse. La meg igjen sitere fra Ayn Rands forord:

For eksempel kommer en av de mest virkningsfulle replikker i Kildens utspring på slutten av del II, når Roark, som svar på Tooheys spørsmål: ‘Hvorfor kan De ikke fortelle meg hvilke tanker De gjør Dem om meg?’ sier: ‘Men jeg gjør meg ingen tanker om Dem.’

Her finner du også svaret på Roarks ubestridde briljanse: Roark er fri. Han hater ikke det motbydelige. Han har ingen tanker eller følelser for det. De motbydelige er ham revnende likegyldig. Roark er syntesen av Rands ideelle egoistiske menneske.

Egoisme som det gode, altruisme som det onde

I Rands filosofi er egoisme av det gode og altruisme er av det onde.

Rands naive forhold til egoisme-begrepet kan best illustreres med et sitat fra De som beveger verden. Konteksten er en samtale mellom ekteparet Rearden. Fru Rearden har visst lenge at Herr Rearden er utro mot henne, men hun virker ikke nevneverdig plaget av dette. Snarere lett triumferende faktisk. Når hun i ettertid oppdager hvem han er utro med, blir hun – for Henry Rearden – overraskende nok nærmere hysterisk. Det er altså forretningsmannen Henry Rearden som sier disse bevingede ord:

Han sa stille, med trett forbauselse: ‘Jeg trodde du ville bli glad for å finne sannheten. Jeg trodde du ville foretrekke å vite – på bakgrunn av den kjærlighet eller respekt du følte for meg – at om jeg bedro deg, var det ikke for noe billig og tilfeldig, det var ikke for noen sparkepike, men for den reneste og mest alvorlige følelsen i mitt liv.’

På dette tidspunkt satt jeg og lo høyt mens jeg leste. O lykkelige idealistiske menneske! Hvilken kvinne ville vel ikke bli beroliget av at mannens sidesprang slett ikke er noe billig ludder, men istedet gir ham “den reneste og mest alvorlige følelsen” i hans liv?

Nå skal det sies at det er mye ved Rands egoistdefinisjon jeg finner både relevant og interessant. Jeg har mer problemer med at hun trekker inn altruisme som en motsats enn at hun velger å feire egoisme.

Du forstår, jeg har ikke tall på hvor mange krangler jeg har kommet opp i når det gjelder min egen språklige bruk av “egoisme”.

Min bruk av ordet springer ut av en noe som skjedde meg for mange, mange år siden, og en bok som heter Dydens opprinnelse av Matt Ridley. Det var på den tiden studielånet kom 2 ganger i året, jeg reiste omkring i verden med pensumbøkene i ryggsekken. Som annen lektyre hadde jeg også med meg Dydens opprinnelse.

Ridley skriver om dydens opprinnelse og diskuterer egoisme i (blant annet) et biologisk lys. Genuin altruisme vil etter all sannsynlighet ikke eksistere, selv om såkalte uselviske gjerninger eventuelt eksisterer. Jeg følte det som hard kost. De fleste tyveåringer har faktisk blødende hjerter.

På denne reisen bodde jeg noen uker på et sted med (relativt) mye vold. Turister ble drept for småpenger, tyver ble skutt av politiet for veskenapping og rundt på alle lyktestolper hang det triste, blafrende lapper med kornete bilder av unge jenter og desperate bønner om å ringe hvis noen hadde sett dem.

En natt prøvde noen å bryte seg inn i den lille hytten jeg bodde i, og mens dørhåndtaket gikk opp og ned hvisket mannen der ute at han hadde en pistol og kom til å drepe meg hvis jeg ikke åpnet.

Da det ble lyst samlet jeg jernstenger. Og mursteiner. Jeg satte en hårspray og en lighter lett tilgjengelig, det fortonet seg vagt i hodet mitt at det skulle være mulig å lage en slags brannbombe ut av dette, jeg mente bestemt å ha sett det i en eller annen actionfilm.

Jeg tenkte: Om jeg skal bli drept i dette landet, skal jeg i det minste kjempe tilbake, og det siste jeg gjør skal være å plante en murstein i hodet på den som angriper meg og klore ut øynene hans om jeg skal dø for det.

I ettertid syntes jeg Dydens opprinnelse og denne erkjennelsen av mitt ego, på et vis smeltet sammen. Fra barndommen av lærer man ofte at “ego” er et skjellsord, og det er sjelden at man bruker “egoist” som noe positivt. Erkjennelsen av at jeg var villig til å kjempe for mitt eget liv og angripe den som angrep meg, var, når man plukket vekk den verste paranoiaen det medførte, en sunn erkjennelse av et ego.

Jeg tenker at det meste av det vi gjør på godt og ondt er drevet av egoisme. Du reiser deg for eldre på bussen fordi du føler deg dårlig når du ikke gjør det. Du er vennlig mot kollegaen din fordi du føler deg bra når hun liker deg. Du er med i hundre verv og sliter deg ut – ikke fordi du er “for snill”, men fordi du ønsker å bli likt, fordi det er ubehagelig å si nei, og du søker det du tenker gir minst ubehag og mest behag.

Dette har jeg lært er en veldig provoserende måte å tenke på for mange. Og jeg stiller meg lagelig til for hugg, for motargumentet: “det er ondt”, er selvsagt vås, det er verre hvis man trekker frem tautologi og begraver meg i annen filsosofisk retorikk.

Tautologi

Uansett. Teorien har sine svakheter, men praktisk sett synes jeg det er en ansvarliggjørende tankegang. Hvis man greier å følge en slik tankegang kan man fjerne 90% av “jeg er et offer for andre”-tankegang. Da er man først og fremst et offer for seg selv, og det er det i hvert fall mulig å gjøre noe med. Det hadde virkelig vært verre sånn jevnt over å være en nikkedokke i onde menneskers vold, et offer uten vilje som igjen og igjen opplever katastrofer det ikke er mulig å avverge.

Jeg synes med andre ord at Ayn Rand har en rekke gode poenger (og noen dårlige) når det gjelder egoisme. Når det gjelder altruisme synes jeg hun er sær.

Etter å ha lest ferdig bøkene gikk jeg inn på FSOs hjemmeside, og under “spørsmål og svar”-delen var dette det første punktet som ble drøftet. Spørsmålet lød:

Er det ikke slik at alle egentlig er egoister – alle gjør jo det de ønsker å gjøre? I Ayn Rands filosofi er distinksjonen mellom egoisme og altruisme svært fremtredende. Dette innebærer at det finnes egoistiske og altruistiske handlinger. Spørsmålet mitt er følgende: Hvordan kan man hevde at en handling er altruistisk?

Dersom et individ utfører en handling, er dette en konsekvens av de fordelene og ulempene som individet knytter til handlingen. Dermed vil en handling som for andre tilsynelatende virker altruistisk motivert egentlig være en avveining av fordeler og ulemper, hvor den handlende aktør velger det alternativet som gir størst nytte. Betyr ikke dette at altruistiske handlinger derfor i virkeligheten ikke eksisterer?

Et meget relevant spørsmål! Alle Rands skurker er nemlig hva hun kaller altruister, men for oss som ikke er objektivister, men som fortsatt leser bøkene hennes, viser de lite tegn på altruisme. FSO gir et svar på spørsmålet, de kommer med et eksempel (hvor jeg er helt uenig med definisjonene de bruker), før de kommer med et svar hvor de rett og slett lager sine egne definisjoner av ord, uten å si at de gjør det:

Det er riktig som du sier at alle handlinger er MOTIVERTE – alle handlinger blir gjort for at den handlende skal oppnå en fordel – men ikke nødvendigvis en fordel for den handlende selv. En handling har alltid en benefisient (= den som har fordel av handlingen). Altruisme sier at andre mennesker ska være benefisient, pietisme sier at Gud skal være benefisient, nihilisme sier at ingen skal være benefisient, egoisme sier at den handlende selv skal være benefisient.

Rasjonell egoisme sier altså at du bør handle slik som du selv virkelig vil tjene på, og på lang sikt. (Og det som setter deg istand til å foreta de valg du selv virkelig vil tjene på på lang sikt er den Objektivistiske etikken.) Altruisme sier altså at du bør handle slik at andre mennesker tjene på det. En altruistisk handling er således aldri egoistisk, og en egoistisk handling er aldri altruistisk. Men det er slik at alle virkelig vil tjene på at vedkommende selv og alle andre mennesker er rasjonelle egoister.

Eksempel på altruistisk handling: en kristen som gir alle sine penger til de fattige. Han selv vil ikke tjene på dette, og dette er derfor altruistisk. (Det er mulig at han TROR at han vil tjene på det (komme til himmelen etter døden), og at han derved tror at handlingen er egoistisk, men dette er en tro som er feil – handlingen gir tap for ham, og er derfor egentlig altruistisk.)

Et av hovedproblemene med objektivismen som blir forespeilet oss i disse skjønnlitterære romanene er, slik jeg ser det, at Ayn Rand er en fanatisk idealist. Rand tror på det hun kaller fornuft, og hun tror at denne fornuften vil seire. Ayn Rand er uten tvil elitist, samtidig tror hun at markedet (gjennom massene) borger for kvalitet, og for meg ligger det en skurring der, men det er muligens fordi jeg er kynisk.

Rand dyrker menneskene som beveger verden og tror at mennesket er fornuftig, og mennesket er selvsagt fornuftig, men det er også irrasjonelt og i det hele tatt er ikke verden så svart hvit.

Om du viker så faller du

Men i Ayn Rands bøker er den det. Du er god eller ond, og hvis du for eksempel er enig med mye av det filosofiske grunnlaget, men ikke helt enig med alt – er du per definisjon ond. Her henger alt sammen, og hvis du viker for noe, så faller du.

Ayn Rands moral er hamret inn i hver setning i boken, seksualmoral, estetikk, det er ikke rom for tvil eller ambivalens for her henger alt sammen, og da mener jeg alt, og liker du f.eks ikke art deco vil du til din undring kjenne at munnvikene dine liksom blir slappe og avskyelige, det kommer noe bløtt og vemmelig over ansiktet ditt, munnen din vil liksom få et litt måpende og dumt uttrykk, og du må rett og slett erkjenne at du er blant de uverdige.

Barclay-Vesey Building. Art deco.

Og det er på dette tidspunktet det passer å komme tilbake til hvorfor jeg tenkte på Prosessen av Kafka, da jeg leste De som beveger verden. For den klaustrofobiske følelsen av å bli motarbeidet og forfulgt i endeløse ganger av mystiske lovverk og du kan liksom ikke nå noen ting, det finner man i mengder.

De drukner Dagny Taggart i meningsløse og tåkete regler som ødelegger alt hun skaper, selv når hun prøver å redde dem. Men i motsetning til den beklemmende usynligheten man finner i Prosessen, er det ingen tvil om hvem som er onde og hva ondskapen deres består av i Rands bøker.

Litterært sett er Ayn Rands bøker på sitt beste når hun er mest ekstrem, og når hun snur våre vante dyder opp-ned. Medlidenhet er for Rand mer eller mindre avskyelig, og på et tidspunkt blir den briljante Roark fra Kildens utspring syk av medlidenhet, en svakhet han ellers sjelden belemres med:

Han hadde aldri følt det slik før – ikke da Henry Cameron falt sammen på kontoret foran føttene hans, ikke da han så Steven Mallory hulke på sengen foran ham. Det hadde vært noe rent over det. Men dette var medlidenhet – denne fullstendige visshet om at det eksisterte et menneske uten verdi eller håp, denne følelsen av noe som var ferdig, av noe som ikke kunne reddes. Følelsen var blandet med skam – hans egen skam fordi han skulle måtte avsi en slik dom over et menneske, fordi han skulle kjenne en følelse som var blottet for den minste antydning av respekt.

Dette er medlidenhet, tenkte han, og så løftet han hodet og undret seg. Han tenkte på at det måtte være noe uhyggelig galt i en verden hvor en så avskyelig følelse ble kalt en dyd.

Og denne er jeg rett og slett nødt til å ta med: Under en togreise møter Dagny Taggart en boms, som forteller om den ulykksalige fabrikken han engang jobbet på. Denne fabrikken gjennomførte “yt etter evne, få etter behov”, den tidligere arbeideren forteller om konsekvensene og det ender så skakt at du må være en helgen for ikke å le høyt:

Så var det en gammel fyr, en enkemann uten familie, som hadde en hobby: grammofonplater. Det var visst alt han fikk ut av livet. I gamle dager pleide han å droppe måltider bare for å kunne kjøpe seg en ny innspilling av klassisk musikk. Vel, de gav ham ingen ‘støtte’ til kjøp av plater – ‘personlig luksus’ kalte de det. Men på det samme møtet ble det stemt for at Millie Bush, en eller annens datter, en slem og stygg liten åtteåring, skulle få en gullbøyle på grunn av hestetennene sine – dette var ‘medisinske behov’, fordi firmaets psykolog hadde sagt at den stakkars jenta kunne utvikle et mindreverdighetskompleks dersom tennene hennes ikke ble rettet opp. Den gamle mannen som elsket musikk, begynte i stedet å drikke. Det ble slik at man ikke lenger noengang så ham ved sine fulle fem. Men det lot til at det var én ting han ikke kunne glemme. En kveld ham [sic] kom sjanglende nedover gaten, så han Millie Bush, svingte med neven og slo ut alle tennene hennes. Hver eneste en.

Én ting skulle jeg ønsket av Ayn Rands bøker. Det var at hun fullt og helt hadde fulgt sine egen estetikk og kuttet ned på det overflødige. De som beveger verden er 1284 sider lang, og det ville uten tvil vært en bedre bok om hun hadde kuttet den ned med kanskje 500 sider. Rands budskap er effektivt formulert i hver setning, i hvert ord, i hver karakter. Og siden hun virkelig tror fornuften vil vinne er det unødvendig langt. Boken ville vært mer glimrende om den hadde vært kortere.

Men lange eller ikke. Bøkene er slående uansett om du er verdig eller uverdig, om du er enig eller uenig, eller kanskje noe midt i mellom. Det er vel lite tvil om at hun karikerer, men enkelte ganger faller på en måte karikaturen sammen med virkeligheten og det hender hun blir treffende og andre ganger mer gyselig og noen ganger kanskje begge deler. Ikke hør på akademikere som hånler når de hører Atlas shrugged eller Ayn Rand. Begge bøker nevnt her er vel verdt å leses. På sitt beste er de ganske strålende.

Eden fra Atlas shrugged

 

Bøker og adresser:

Atlas shrugged av Ayn Rand. (De som beveger verden). Oversatt til norsk av John Erik Bøe Lindgren

The Fountainhead av Ayn Rand. (Kildens utspring). Oversatt til norsk av Johan Hambro

Der Prozess av Franz Kafka. (Prosessen). Oversatt til norsk av Paul Gjesdahl

The Origins of Virtue – Human Instincts and the Evolution of Cooperation av Matt Ridley. (Dydens opprinnelse) Oversatt til norsk av Morten A. Strøksnes.

Illustrasjonene av Bryan Larsen kan bivånes – og kjøpes fra: http://www.cordair.com/larsen/index.php

Ukens anbefalinger

Kaffedamen anbefalte et av innleggene mine denne uken. Det var veldig hyggelig, og da kom jeg på hvor glad jeg er i å dytte på andre mine egne anbefalninger. Så her kommer en kort oppsummering av hvilke blogginnlegg, tegneserier og bøker du ønsker å lese denne uken.

Blogger

Hyperbole and a Half er den type blogg hvor man nesten bør begrense tilbakemeldingen til de som ikke har noe

Om monstrene i skapet om natten. Tegnet og fortalt av Allie Brosh fra bloggen Hyperbole and a Half.

glede av den. Hvis jeg skal få den til å høres kjedelig ut, er de tørre fakta at bloggeren Allie Brosh tegner og skriver om sine egne barndomsopplevelser.

Hvis jeg skal få den til å høres så fin og ufattelig morsom ut som det den faktisk er, skal jeg holde helt munn og la deg klikke på denne linken.

Bøker

Vi hopper over i romanens verden. Dette er en norsk roman jeg ikke har lest på lenge, men som jeg husker veldig godt, nemlig Triggerhappy av Trond Davidsen.

Jeg leser mange bøker, og mange av dem sletter jeg i etterkant mer eller mindre fra hukommelsen. Kanskje jeg husker tittel eller navnet på forfatteren, eller muligens en karakter, eller jeg ser på bokomslaget og vet at jeg har lest denne boken, men at den kan handlet om hva som helst.

Denne husker jeg.

Jeg har funnet både slakt og hyllester av denne romanen, men velger å trykke det samme sitatet som Fredrik Larsen (i Universitas for mange år siden under overskriften “Barnslig makkverk“) gjorde for å vise hva han syntes om boken:

«Jeg har drukket sånn en flaske Sophia og røkt en joint eller noe og Esther har drukket sånn en flaske Sophia og, du vet, tatt noe knips så hun er skikkelig klar for noe musikk som ruler, så spør hun meg liksom om jeg vet hvem som er DJ på Kristiania, og jeg sier at jeg tror det er, og jeg sier: Hun der Anka eller noe, og Esther sier: DJ AK, og jeg sier: Ja, og Esther sier: Fy faen, og jeg sier: Nemlig, og så sier jeg at crowdet på Kristiania er skikkelig boring, og jeg sier: Bare trash girls og sopere liksom.»

Om ikke noen gir den til deg foreslår jeg at du kjøper den.

Og en bok til

Denne uken ønsker du deg en bok til, det er Sexual Personae:  Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson av Camille Paglia.

Kontroversielle og briljante Camille Paglia analyserer mer eller mindre hele den vestlige (kunst)historie og i tillegg til de mange gode poengene gjør hun det også på en lesverdig måte.

Jeg vet ikke hva mer du kan ønske deg?

Les mer om denne boken her på bloggen. Og mens du er i gang kan du også sjekke ut Vamps and Tramps: New Essays av Paglia.

Tegneserier

Du ønsker deg definitivt den episke tegneserien Preacher av Gart Ennis og Steve Dillon som ble utgitt mellom 1995 og 2000. (Tilsammen 75 numre)

Med antall nummere sier det seg selv at historien kan være vanskelig å oppsummere. Men umulige oppgaver er alltid de morsomste, så vi prøver likevel:

Vi møter gralen, vampyren Cassidy, genesis, familien fra helvete, Saint of Killers og John Wayne.

(Det vil virke mer logisk når du begynner å lese serien.)

Først og fremst møter vi Pastor Jesse Custer som har fått en stemme som er like mektig som Gud den allmektige. Og Gud selv? Han har sluttet.

Du kan kalle det skittenrealisme med en rekke overtroiske elementer, og det er virkelig særs underholdende.

Om det politiske

There is no such thing as a moral book or an immoral book. Books are well written or badly written. That is all.

Sa Oscar Wilde.

Man skal være svært forsiktig med å blande politikk og kunst. Synes jeg. Det er fordi jeg mener at innenfor kunst skal etikk alltid være underordnet estetikk.

Rent konkret betyr det at jeg fint kan like bøker med budskap som for meg er amoralske. Rent konkret betyr det faktisk at jeg liker en rekke umoralske bøker.

I siste Morgenbladet anmelder journalist Espen Grønlie en bok som heter Ut og stjæle fra American Apparel. Boken er skrevet av Tao Lin og er oversatt til norsk av Audun Mortensen. Jeg har ikke lest boken, det er anmeldelsen av den jeg har hengt meg opp i. Den er anmeldt under overskriften

Apolitisk bagatell

Espen Grønlie nevner flere positive ting ved boken, men det gigantiske ankepunktet slik jeg leser denne anmeldelsen er disse ordene:

Man kan spørre: Er Ut og stjæle fra American Apparel et oppgjør med amerikansk politietat og fengselsvesen? Svaret er et rungende nei!

Legg spesielt merke til utropstegnet her. At en bok kan ha en hovedperson som sitter i et fengsel i USA uten at det er et

rungende oppgjør

med ditt og datt, er tydelig så uhørt at her krever det sterkere effekter enn et vanlig punktum. Anmeldelsen avsluttes med disse ord:

Det bør nevnes at boken flere steder er direkte morsom. Personlig opplever jeg den likevel mest som en bagatell. Min anbefaling er: Les noe mer politisk enn dette.

• Jeg tenkte: Javel.
• Så tenkte jeg: Hvorfor det?
• Videre tenkte jeg: Grønlie mener altså at min tid må brukes til politiske bøker. Mon tro om han mener all slags politiske bøker? Med allslags budskap? Og allslags lesning? Politikk er politikk liksom?

Eller …

En umoralsk bok.

(og her fikk jeg en mistenksom rynke i pannen)

Mener han kanskje at jeg bør lese en viss type bøker? Som kanskje kritiserer de rette tingene på den riktige måten? Slik at jeg på en måte blir sittende med det riktige budskapet?

Og deretter ble jeg rett og slett sur.

• Hold dere unna kunsten, tenkte jeg.
• La de grafsende etiske fingrene deres tjafse seg vekk fra mine boksider.
• Etikk er etikk og estetikk er estetikk, og aldri skal de to møtes.

I innlegget Vi tiltrekkes av de motbydelige skrev jeg:

Vår litterære kanon er fylt av både umoral og amoral, og våre litterære helter er alt fra mordere og horebukker, til fyllesvin og opprørere. Vi lager oss ikoner i litterære karakterer, som vi ellers ville krevd besøksforbud mot.

Jeg har ikke noe imot politisk litteratur – det er et underordnet tema for meg. Jeg har heller ikke noe generelt imot bøker hvor hovedpersonen har krøller, eller bøker hvor en av bifigurene er skilt. Eller gift. Jeg velger meg hverken til eller vekk fra slike bøker.

Amoral. Umoral.

Boken er god eller dårlig. (Eller noe midt i mellom som kanskje de fleste bøker som blir utgitt er). Om boken er et forsvarsskrift for det amerikanske fengselsvesenet, et ”rungende oppgjør” eller en beskrivelse – det er ikke dette som bestemmer kvaliteten på en bok, det er heller ikke dette som bestemmer hva jeg faktisk leser.

Den eminente professor Harold Bloom skrev i The Western Canon. The Books and School of the Ages at det er et tegn på degenerasjon innenfor litteraturstudiet når det blir regnet for eksentrisk å mene at det litterære ikke avhenger av det filosofiske, og at det estetiske ikke kan reduseres til ideologi eller metafysikk.

Det er så sant som det er sagt.

Om å skrive

Jeg har lyst til å skrive litt om det å skrive.

Det har nemlig hendt jeg har googlet meg rundt etter erfaringer om skriveprosessen.

Jeg synes det skulle vært mer av denne type intervjuer/artikler/innlegg på nettet.

Om å skrive.

99% av det jeg har funnet har ikke hjulpet meg, men det er verdt det for de 1% med tips og råd som faktisk har hjulpet.

Dessuten synes jeg det er underholdende lesning.

I de årene jeg har skrevet har jeg gjort så mange merkelige ting for å skrive videre, i alle slags genre innenfor faglitteratur og det skjønnlitterære, og det som på en måte ligger litt i mellom. Jeg har prøvd en rekke metoder, alt fra det virkningsløse til det katastrofale og til det som har fungert.

Én ting jeg virkelig har lært meg, er at det som fungerer for en person, kan være helt meningsløst for en annen.

Så 99% av det du finner her, kan du sikkert forkaste for deg selv.

(Men kanskje det kan være underholdende lesning).

1.

Skriv en synopsis og en (kort) kapitteloversikt.

Veldig ofte henfaller jeg til det å skrive uten en plan. Jeg har kanskje noen svevende idéer, og så begynner jeg å skrive dit inspirasjonen trekker meg. Det finnes noen fordeler ved denne metoden, og endel ulemper.

En av konsekvensene innebærer ofte at man (nesten bare) skriver når man er inspirert. Det kan føre til gode tekster, men virkelig inspirert er man sjelden 24 timer i døgnet.

Oversikt. Nesten alltid en fordel i de fleste prosesser.

Jeg har derfor etter bitter erfaring lært meg at en synopsis (kort sammendrag av hva som skal skje i teksten) og en kapitteloversikt, kan være svært nyttig.

Når du ikke er det minste inspirert men likevel bør skrive kan du gå tilbake til denne oversikten. Ligner du det minste på meg, vil den kontinuerlig forandres. Den bør ikke skrives i sten, og den kan gjerne se amatørmessig ut.

Det er ikke denne teksten som skal bli lest, så om den ser ut som noe en barneskoleelev har rablet ned i skamfylla er det helt ok, så lenge den er til hjelp. Noe som fører meg rett videre til neste punkt.

2.

Slett Slett Slett

Eventuelt

Flytt Flytt Flytt

Når du bestemmer deg for at ikke hver setning skal være fullendt og at det er helt greit å rable, blir alt mye lettere.

Det er lett å bli desillusjonert når man holder på med samme tekst og idé i lange perioder, uten å få noe mer håndfast enn en rekke sider med tekst som går opp og ned og ser ut til ikke å ende i noe som helst.

Med en kapitteloversikt vet du hva du skal skrive. Hvis du ikke er redd for å feste setninger på papiret, har du en veldig fordel. La oss si du setter deg ned og velger ut en av underemnene/scenene som skal inn i kapitlet. Bare skriv. Ingen skal lese før du tillater det.

Et ypperlig redskap i skriveprosessen

La oss nå si at du har skrevet to sider om dette. Dagen etter leser du den på nytt. Og ser at minst ett avsnitt kan slettes tvert. Ett avsnitt vil du ikke slette fordi det er brukende ting der, men kanskje de ikke fungerer her?

Opprett et annet dokument hvor du putter slike ting. Jeg har litt sletteangst, men har funnet ut at dette er en type angst som kan bruke til noe nyttig. Et poeng som ødelegger en del av denne teksten i dette kapittelet, kan være et fantastisk poeng et helt annet sted.

Kill your darlings-prosessen er noe av det som fullfører mine tekster. Om teksten flere steder hakker og du kvier deg fryktelig for å fjerne noe, men det hjelper heller ikke å omskrive, er det ofte det som skal til.  Det er de stedene med idéer, setninger og avsnitt som du ikke klarerå gi slipp på fordi du elsker dem, men som rett og slett ikke passet inn der de ble satt.

Tiden er kommet for å gråte sine modige tårer, klippe dem vekk, og legge dem i en mappe, og konstaterte at teksten ble ti ganger bedre.

Hovedpoenget mitt under dette punktet, er at å skrive en scene, eller en side som regel bare er en del av jobben. Og ofte der man stopper, fordi man tror det skal være fullendt etter det.

Når sannheten (eller i hvert fall min sannhet) er at denne scenen eller dette avsnittet enten kan bli klippet bort eller omskrevet utallige ganger. Og når det faktum først når inn, er det kanskje ikke så skummelt å bare skrive den.

3.

Bulldogbittet

Da den ene hunden min var ti måneder, ble han stygt og overraskende angrepet av en voksen hund som veide 3-4 ganger mer enn ham selv. Hunden min brukte sin raseegenskap elegant:

Bulldogbittet.

Han hoppet opp på angriperen, bet seg fast og holdt dette bittet gjennom hele kampen. Han ble kastet hit og dit og glefset etter, men han holdt dette bittet, til den andre hunden kapitulerte.

Da først slapp han, danset glad hjem (og fikk dessverre kink som varte i en uke), men poenget her er at han vant en kamp med en dobbelt så stor hund. Her snakker vi ren trass altså. Er det viktig nok, biter man seg fast om man så blir slengt hit og dit i kampens hete.

Bulldogbittet.

Det er litt det samme med en tekst. For å skrive en stor tekst tar for de fleste lang tid, og man må lide seg gjennom utallige timer med dødtid og virkelig forunderlig dårlig skrevne setninger for å ende opp med det som er godt.

Men det er også en annen side av dette bulldogbittet. Du må vite når det er på tide å slippe. Jeg lærte dette gjennom å tenke: Ville jeg vært interessert i å lese dette selv?

Jeg satt med et spesielt kjedelig underemne en gang og virkelig vred meg, jeg kunne ikke vente til jeg ble ferdig med å skrive den ferdig. Samtidig virket det som en absolutt sannhet at jeg måtte ha den med grunnet det planlagte forløpet i teksten.

Til slutt ble jeg sittende og se sløvt på datamaskinen og tenke: Som leser ville jeg funnet dette komplett uinteressant. Det ville vært en av de stedene hvor blikket mitt liksom bare glir videre av seg selv. Jeg vil heller putte skrikende marker inn i ørene mine enn å skrive ett minutt til på dette, tenkte jeg.

De fleste andre fant sikkert ut av dette lenge før meg. Men jeg trengte faktisk litt tid for å forstå at det er veldig mye lettere å skrive når du synes det du skriver er interessant. Og relevant.

Så må man bare lære seg å skille mellom når man skal bite seg fast, og når man skal slippe.

Om du er forelsket nok i en grunnidé, så bit deg fast. Om en av scenene, eller en del av tematikk får deg til å ville bite av deg dine egne fingre fordi det er så lite fengslende, så ta en runde om igjen på hvor nødvendig det er å ha det med.

4.

Ting tar tid

Eller

Prioriter

Med mindre du er av Stephen King-materiale bruker du litt tid på å skrive en virkelig lang tekst.

Det er jo ikke bare det å skrive. Du bør jo tenke en del. Og skrive masse. Og redigere masse. Jeg bruker også lesing aktivt som en del av det å skrive. Mer om det under neste punkt

Uansett, poenget er at det tar tid. Og at du må gi det tid. Og dette: “Du må gi det tid”, bør ikke være en hvilepute for å dra ting ut av eninga, men heller få deg til å tenke at du må ta den tiden. Og alltid fra noe annet.

Ting tar tid.

Det kan være en idé å gå skånselløst gjennom sine egne dager, og se hva du bruker tiden til, om du aldri finner tid til å skrive på et prosjekt som er viktig for deg. Er det noe du kan fjerne uten å oppløse familien eller gå i stykker? Hvor mye tid bruker du f.eks på tv? Eller internett? Eller andre ting? Om du reduserer noen av disse vanene, planmessig og hver dag, vil du kanskje frigjøre en time eller to om dagen. To timer om dagen er brått 60 timer hver måned. Man kan komme et stykke på 60 timer.

Og klarer du ikke å skrive i denne tiden, kan du redigere. Eller planlegge. Eller lese noe som kan hjelpe deg videre.

5.

Les!

Hva var det jeg likte så godt med den romanen igjen, tenker jeg og leser den en gang til.

Var det fortellerstemmen? Handlingen? Den manglende handlingen? Det praktiske språket? Det poetiske språket? De fantastisk lange setningene, eller kanskje de korthugne? Den bisarre handlingen, eller muligens det motsatte?

Bruk det for hva det er verdt. Er det faglitteratur du skal skrive? Les de beste faglitterære forfattere du vet, med nøyaktig samme teknikk.

Les. Og les litt til.

Under punkt 3, populært kalt ”Bulldogbittet”, skrev jeg at det blir absurd mye lettere å skrive når du faktisk er interessert i det du skriver. Sammenlign vellykede tekster med din egen tekst, og se om det er komponenter du kan gjøre bedre.

Et av målene bør være å skrive en tekst man ville blitt meget fornøyd over å oppdage, hvis noen andre hadde skrevet den.

Skriv ned noen punkter du beundrer hos ulike forfattere, og øv deg på å få disse momentene inn i din egen stil. Har du selv en kronglete skrivestil, men elsker det når du finner akademiske forfattere som skriver lynende klart – og enkelt?

Øv. Skriv korte tekster om hva som helst, gjennomgå din egen tekst med akkurat dette for øyet. Kunne du brukt andre begreper? Kunne du kortet ned denne setningen?

6.

La andre lese

Dette er mitt elsk og hat-punkt. Jeg har funnet det (ofte) utrolig nyttig å la andre lese teksten. Noen ganger sier de stupide ting du bare kan overse. Noen ganger kommer de med ros. Enkelte ganger kommer de til å kreere drapsfantasier hos deg.

Jeg er overrasket over hvor muggen jeg kan bli på min egen tekst, og da i særdeleshet når det gjelder tekster jeg investerer mye i, spesielt det skjønnlitterære.

Så mange feil. Så få setninger.

Jeg har tidligere anmeldt en del, jeg har også lest manuskripter for forlag, og jeg har kommentert mange bekjente og venners tekster. Som (norsk)lærer retter jeg til alt overmål daglig på andres språk og tekster.

Men det er noe annet når noen kommer grafsende og krafser med skitne pølsefingre i ditt eget manuskript. Finner på ”morsomme metaforer” for å illustrere hva som er galt. Sammenligner deg med forfattere du hater. Etc.

Og fra hva jeg selv har observert hos andre skrivende, er jeg ikke unik. Legg merke til de 5 minutter lange monologene fra skribenten du kritiserer, som skal fortelle deg hvorfor du tar feil. Legg merke til det lett stive smilet. Og vit at du sannsynligvis gir omtrent det samme inntrykket når det kommer til kritikk av din egen tekst.

Bit tennene sammen, og det vil komme deg til nytte. Velg ut lesere du stoler på litterært, og de ærlige. Helst i kombinasjon.

La dem grafse og krafse og dra ut av det alt du kan nyttiggjøre. Gjennomgå kritikken etter at sårene har grodd. Det kan være meget konstruktivt.

Slutt, i hvert fall snart.

… Straks ferdig, men først en liten disclaimer:

For det pussige er, når jeg tenker etter, at alle mine mislykkede metoder og gigantiske feilgrep, egentlig er grunnmuren til de ferdige tekstene jeg har lagd – og som jeg for det meste er ytterst fornøyd med. Så vet man aldri om det var nødvendige bomturer, eller bare mye tid som kunne vært brukt på andre tekster.

Ellers:

Er det noen skrivende der ute som ønsker å dele linker eller flere tips om det å skrive i kommentarfeltet, ville det være virkelig både ytterst velkomment og nyttig.

———

Livet er avlyst.

La oss sove videre
til neste
eon.

Snart blir solen
en supernova,
samme faen.

-Tor Ulven- “Etter oss, tegn” (1980)