Om åndsdverger og det grimbergske

Jeg har skrevet et innlegg i magasinet Kulturverk om Grimbergs historieverk. Er det folket eller farao som styrer historien?

Det mumifiserte hodet til Ahmes (Ahmose, Amasis) 1

 

Manifest

ENSKEDE-SKARPNÄCK PSYCHIATRIC DIVISION, STOCKHOLM 1993-95. Fra boken "Ingen har sett allt" av (fotograf) Anders Petersen

Å møte hårdhet gjør meg sint

og hatefull og månesyk:

De hårde nekter jeg å kjenne!

Min pike er så hård som flint

(og meget myk)

Og derfor må jeg elske henne.

 

Å møte kulde gjør meg Dis

med hele denne frostplanet:

De kolde nekter jeg å kjenne!

Min pike er så kold som is

(og meget het)

og derfor må jeg elske henne.

 

Av meg er kyskhet lyst i bann

i øst og vest, i nord og syd:

De kyske nekter jeg å kjenne!

Min pike er så kysk som vann

(og fri for dyd)

og derfor må jeg elske henne.

 

(“Manifest” av André Bjerke, fra Slik frøet bærer skissen til et tre, 1954)

Det svarte hullet (oppfølgingsinnlegg)

Dette innlegget er et oppfølgingsinnlegg til Dannelse i skolen. I denne posten argumenterte jeg for en radikal omlegging av dagens skolepolitikk.

Oppsummert var hovedargumentet mitt at det ligger en forfeilet ideologi til grunn for hvordan vi har organisert skolen vår, og at dette må forandres. Av konkrete ting jeg foreslo var å forandre lærerutdannelsen, og fokusere mer på kunnskaper enn holdninger i skolen.

Jeg har fått en rekke kommentarer på dette, og det fikk meg til å tenke på en bok jeg er veldig glad i.

I Den hemmelige historien av Donna Tartt, blir en kvinne i boken kalt «det svarte hullet», fordi alle samtaler blir til tomrom hver gang hun kommer inn i rommet.

Stråmannsargumentasjon er som svarte hull.

Stråmannsargumentasjon fungerer omtrent på samme måte. Alle diskusjoner blir til tomrom hver gang de får regjere.

Wikipedia definerer denne debatt-teknikken slik:

I retorikk og logikk er stråmann eller stråmannsargumenter en tankefeil som består i å lage seg en stråmann av motstander ved å tillegge denne meninger som det er lett å tilbakevise, dernest tilbakevise dem, og endelig skape inntrykk av å ha tilbakevist noe motstanderen faktisk står for. Også om det å tilbakevise et argument med et enda svakere argument. Å «sette opp en stråmann», eller «et stråmannsargument» kan betraktes som en avledningsmanøver, ved at man ikke angriper motstanderen for det han faktisk står for, men skaper inntrykk av at motstanderen står for noe han faktisk ikke står for.

I kommentarfeltet dukket det opp en rekke slike motargumenter. Jeg har tatt ut de viktigste for å vise hvorfor de er feil.

Løst oppsummert lød de slik:

“Barn trenger først og fremst kjærlighet og mat.”

Dette er et stråmannsargument fordi det insinuerer at motdebattanten er et ondt menneske som ønsker å sulte små barn, og nekte dem kjærlighet. Argumentet bygger på at det er en naturlig motsetning mellom kjærlighet til kunnskap, og kjærlighet til mennesket. Det er selvsagt feil.

“Så du ser ned på skoletapere altså. For et slemt menneske du er.”

Dette er et åpenbart stråmannsargument. Det er også en type ambivalent argumentasjon vi ser mye av i samfunnsdebatter generelt.

Å si at person A er teoretisk dyktigere enn person B, er altså ikke det samme som å si at person A har høyere verdi enn person B som menneske.

Om du mener at dette er det samme, sier det mer om ditt menneskesyn enn motstanderens. Det er derfor jeg kaller det for et ambivalent argument.

I tillegg til å vise et menneskesyn som sorterer mennesker i verdikategorier etter intellektuelle ressurser, vil en slik argumentasjon føre til det motsatte av det som er ønskelig. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner.

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

Det er ikke bedre for den enkelte, eller for samfunnet som helhet å late som om alle er like dyktige til alt. Det er en tragedie for de som ikke i utgangspunktet er så flinke på skolen, at vi utdanner lærere som selv ikke var spesielt flinke på skolen.

En dyktig lærer må være faglig dyktig, og en god pedagog. De fleste gode lærere vil derfor også være teoretisk dyktige.

Alle elever, i alle kategorier av ressurs-skalaen, lærer mer og bedre av en dyktig lærer, enn av en mindre dyktig lærer.

Det er helt absurd at dette i det hele tatt diskuteres.

“Kunnskap er ingen ting hvis læreren ikke klarer å lære det bort.”

Nei. Det er her den pedagogiske biten kommer inn. En dyktig lærer kan sitt fag, og er en god pedagog. Dette er stråmannsargumentasjon fordi det insinuerer at motdebattanten har et svært ensidig syn på lærerrollen. Det finnes helt sikkert mange som er briljante i sitt fag, men som ikke greier å lære det bort. Det er selvsagt ikke disse vi vil ha som lærere. Men det er altså ingen naturlig motsetning mellom det det å være teoretisk dyktig, og det å være pedagogisk dyktig. I lærerutdanningen er man avhengig av at det er mulighet for å sile ut underveis.

“Man trenger ikke mastergrad for å jobbe i barneskolen”

Dette er ikke et stråmannsargument, men det er et dårlig argument. En mastergrad i lærerutdanningen bør inneholde pedagogiske og didaktiske emner. Utsagnet over bygger på en påstand om at barns psykologi er enklere, jo yngre barnet er.

Det er en veldig spesiell påstand, som ikke har belegg empirisk.

Hvis det eneste som fordres av en lærer som skal lære bort alfabetet, er at han selv kan alfabetet, trenger vi ikke lenger bekymre oss for lærermangel. Da kan vi jo la 8-åringer undervise 6-åringer, så fremt de har lært seg alfabetet.

Uff da.

Så kommer vi til det kanskje merkeligste i hele debatten. Det er fraværet av argumentet for at dannelse må innebære et fokus på holdninger mer enn kunnskap. Implisitt i et slikt dannelsesbegrepet ligger frykten for kunnskap, og troen på at «ren kunnskap» er umoralsk og vil føre oss til alt fra gasskamre og atombomber. Om dette er det mye å si, og kanskje jeg gjør det en dag.

Dannelse i skolen

Jeg har skrevet om dannelse i skolen. Kronikken stod på trykk i Klassekampen lørdag 5. november -11 under navnet “Lærdommer fra Finland”.

Bekymringen over norsk skole har vært økende de siste årene. Finsk skole blir stadig trukket frem som et eksempel til etterfølgelse, men vi glemmer det faktum at hverken lærere, skoler eller elever oppstår i vakuum. Vi kan ikke kopiere finsk skole, for nordmenn flest ønsker seg ikke et finsk samfunn, til det er vi for rike og antiautoritære. Det er likevel flere ting vi kan lære av finsk skole: Skolepolitikk er for viktig til å bli lagt ut for valg, og lærere bør være langt over gjennomsnittet akademisk dyktige.

I Finland er ikke skolepolitikk et tema. Skolen styres av kompetente fagfolk, og både folket og politikere stoler på sine lærere, noe de har all grunn til. Landets lærere har med rette høy status i det finske samfunnet. I Norge er skole et hett tema i valgkampen. Debatten er fylt av kunnskapsløs støy og vill synsing om lærertetthet, timeantall, frukt og andre detaljer. Ingen partier i dette landet tør å ta konsekvensene av faktum: Kvaliteten på skolen avgjøres av kvaliteten på lærerne.

En rekke ubehagelige sannheter er ikke blitt sagt tydelige nok. Vi tar inn lærerstudenter som ikke selv er spesielt dyktige på skolen. Det er en oppskrift på undergang. «Dere kommer nok til å synes at det er mange vanskelige artikler på pensum, men heldigvis trenger dere ikke kunne alt utenat til eksamen», sa en av foreleserne mine på praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Hva slags elevmasse er det som får ham til å si noe slikt?

Har du en treer i snitt, er du enten en grov underyter, eller du er ikke spesielt skoleflink. Du blir ikke en god lærer hvis du ikke er faglig dyktig. Yrket godt utført, krever en teoretisk dyktighet og en evne til refleksjon som for de fleste vil bety et karaktergjennomsnitt på langt over tre. Det hjelper ikke at norsklæreren din er et skjønt menneske, hvis hun ikke kan stave.

Det er ikke så mange årtier siden det var de flinkeste i klassen som ble lærere. Slik er det ikke lenger. For å få tilbake denne søkermassen, og beholde de dyktige lærerne som allerede jobber i skolen, må læreryrkets status høynes. Vil vi i tillegg ha glimrende pedagoger og formidlere, må vi virkelig ta noen grep. Før lærerutdannelsesreformen på 70-tallet, lignet finske læreres utdanning den vi har i Norge i dag.

En lignende revolusjon er selvsagt mulig også i norsk skole. Profesjonaliser utdannelsen. Flytt den til universitetet og utvid den til en mastergrad. Gjør opptakskravene høye og utdannelsen krevende med hard utsiling underveis. Øk lønnen drastisk, og la oppsigelsesvernet i skolen midlertidig svekkes. Et samfunn får den skolen den ber om, og det vi har bedt om er for dårlig.

Dannelsesbegrepet er viktig i norsk skole, men er i årenes løp blitt omformet til å omhandle holdninger mer enn kunnskap. Hva slags holdninger samfunnet ønsker at borgerne skal ha, er det altså jeg som lærer som forventes å forme. Mye av mitt studie er i praksis sentrert rundt skolens oppdragende virksomhet. Det går i en relativt politisert form for antirasisme, fremming av demokratiske holdninger, toleranse og likestilling. Å vektlegge skolens holdningsdannende perspektiv som så sentralt i lærerutdanningen at det nærmest fordriver viktige didaktiske spørsmål, er idioti.

I Dagbladet denne uken, lanserte Gunhild Dahlberg «den seksuelle skolesekken». Skolen bør ifølge Dahlberg ha ansvaret for å gi alle elevene den samme seksualmoralen. Dette må gjøres fordi «den norske mannen [er] skikkelig god på å voldta damer.» Jeg takker for den rørende tilliten Dahlberg har til lærerstanden, men tror likevel vi ville hatt en bedre skole hvis folk forstod at å velge noe, er det samme som å velge bort. Og kanskje reflekterte litt rundt begrensninger i skjæringspunktet mellom realisme og idealisme.

Mantraet: «(velmenende holdning) må inn i skolen» blir uttalt for hvert samfunnsproblem som dukker opp, og er omtrent like effektivt som å gå i fakkeltog mot overfallsvoldtekter. Neste gang noen ønsker en ny holdning undervist i skolen foreslår jeg følgende tre krav: Forskning som viser en signifikant effekt av holdningskampanjer. Konkrete forslag på hva som skal tas vekk fra pensum og i hvilket fag for å få plass til undervisningen i den holdningen. Og forskning som viser at gode holdninger kan forsørge befolkningen fremover.

Det er selvsagt vanskelig å motsi ønsket om et dannet folk, men jeg skal gjøre et forsøk likevel: Hvis begrepet dannelse skal ha noe som helst hensikt i skolesammenheng, må det innebære et sterkt fokus på kunnskap, ikke bare hvilke holdninger jeg skal innprente mine elever. Om skoleverkets primære oppgave skal være å jobbe mot spiseforstyrrelser, selvskading, og ellers alt som er leit, vil det ikke lenger være en skole. Pussig nok kan det også virke som ovennevnte problemer heller ikke minker i samfunnet, på tross av skolens økte fokus på sosiale problemer. Jo mer skolen prøver å favne, jo mindre får den til.

Når et samfunn planmessig og gjennom årtier bygger ned sin egen skole ved å forenkle pensum, og lar kravene for opptak til lærerutdanningen senkes, vil det føre til faktiske konsekvenser i samfunnet vårt. Den dagen andelen funksjonelle analfabeter blir et reelt problem i vårt demokratiske og tekstbaserte samfunn, undrer jeg på om folkeaksjoners fokus vil endres fra kampen mot mobbing, til kampen for en forsvarlig offentlig skole.

Det kanskje vanskeligste ved en reell skolereform, er at samfunnets holdning til hva en god lærer og en god skole er må endre seg. At folk flest murrer over skolens tilstand, betyr ikke at de ikke er indoktrinert i tanken om at det viktigste er at læreren «lærer elevene sine hva det vil si å være menneske».

På den annen side kommer vi aldri til å la ideologiske føringer gjøre at vi får kirurger som søkte på medisin fordi «det var lett å komme inn på», og fordi «de ville jobbe med mennesker». Det er ironisk, siden et par generasjoner med dårlige kirurger ikke vil være i nærheten av å kunne tilføre så mye skade i samfunnet, som det et par generasjoner med dårlige lærere kan.

Memoteknikker – kunsten å huske

Mnemo-teknikker (også kalt memo-teknikker) er teknikker for å huske. En av de mest slående teknikkene (for svært mange) er den mnemoteknikken hvor vi stadfester.

Dr. Hannibal Lecter fra Thomas Harris' bøker benytter seg av stadfesting gjennom minnepalass.

Enkelt forklart går stadfesting ut på å mane frem kjente reiseruter (f.eks hjemmefra og til butikken) for deretter å plassere figurer på veien som stikkord for det du skal huske. For nærmere utdyping kan du lese Minnepalasser og hukommelseskunstnere.

Dette er hva du gjør:

1. Lag stikkord til stoffet du skal huske.
2. Lag assosiasjoner (figurer du kan ta på) til hvert stikkord.
3. Finn en reiserute du kan godt nok til å gå i fantasien (f.eks hjemmefra og til butikken) og plasser figurene på veien.

Slik kan begynnelsen på en reiserute se ut.

I denne posten hadde jeg tenkt å beskrive en enkel måte man kan bruke for å huske for eksempel Dostojevskijs verker med stadfesting. Ser vi bort fra short stories og sakprosa sitter vi igjen med en liste på 15 verk:

1. Fattige folk
2. Dobbeltgjengeren
3. Lille Netta Nesjanov
4. Onkels drøm
5. Landsbyen Stepantsjikovo
6. De fornedrede og krenkede
7. Opptegnelser fra det døde hus
8. Opptegnelser fra et kjellerdyp
9. Forbrytelse og straff
10. Spilleren
11. Idioten
12. Den evige ektemann
13. De besatte
14. En ung manns historie
15. Brødrene Karamazov

Tips!

• Lag gjerne obskøne, sjokkerende og fornærmende bilder. De fester seg raskt i hukommelsen.
• La figurene bevege seg, det hjelper på hukommelsen.

Du husker ting som støter deg.

Eksempel:

Her er min (vaskede!) liste over Dostojevskijs verker. Du bør lage en som virker logisk og selvforklarende for deg.

1. Fattige folk. Her ser jeg for meg sigøynerdamen som pleier å tigge på hjørnet ved jobben min.
2. Dobbeltgjengeren. Her ser jeg for meg et enegget tvillingpar jeg gikk på skole med.
3. Lille Netta Nesjanov. Her ser jeg en miniatyrutgave av niesen til Dolly, Netti, som drar av seg en løsnese.
4. Onkels drøm. Her ser jeg for meg en onkel som ligger og sover og drømmer.
5. Landsbyen Stepantsjikovo. Her ser jeg en liten miniatyrlandsby av steppeulver (inspirert av Hesse).
6. De fornedrede og krenkede. Her ser jeg for meg Dronning Silvia som leser i avisen med et stivt ansiktsuttrykk om sin manns seksuelle liv.
7. Opptegnelser fra det døde hus. Her ser jeg for meg inngangspartiet av begravelsesbyrået fra hjembyen min. Døren blir sperret av en stor, sort pil som peker oppover. (Jeg glemmer alltid om det er opptegnelser eller nedtegnelser.)
8. Opptegnelser fra et kjellerdyp. Her ser jeg for meg inngangspartiet fra min barndoms kjeller, sperret av en stor, sort pil som peker oppover.
9. Forbrytelse og straff. Her ser jeg for meg David Toska i et bur. Han spiller forøvrig sjakk med seg selv.
10. Spilleren. Her ser jeg for meg Idar Vollvik som spiller terning.
11. Idioten. Her ser jeg for meg Per Christian Ellefsen med det salige blikket han hadde da han spilte Fyrst Mysjkin fra Idioten, på det norske teateret.
12. Den evige ektemann. Her ser jeg for meg en jeg kjente en gang, som var slik at det første man tenkte på når man møtte ham var at han var gift. Han går og bærer på en gullring formet som en klokke uten tall.
    
13. De besatte. Her tenker jeg på en manisk person jeg engang møtte.
14. En ung manns historie. Vel. Her ser jeg for meg en ung, ganske selvhøytidelig mann jeg kjenner eller kanskje har lest. Han leser meget høyt og verdig opp fra en pergamentrull: Det er nemlig historien om ham selv.
15. Brødrene Karamazov. Her ser jeg to brødre jeg kjenner. De sitter og spiser karamell på en veldig dramatisk måte.

Netti er hun til høyre. Se ellers punkt 3)

Det kan virke som mye arbeid for å huske 15 titler du kanskje ville husket med litt rask pugging. Men hvis du behersker stadfesting kan du uten store problemer memorere 100 punkter og gjerne mer.

Reiseruter vil du sannsynligvis ha i overflod i hukommelsen. Se for deg at du går rundt i huset til bestemoren din, veien til barnehagen, eller gå en runde i hukommelsen rundt ungdomsskolen du gikk på.

I disse reiserutene vil det være veimerker, steder det er naturlig å plassere figurer på, som postkassen, hushjørnet, den rare busken, søppelhaugen og gressplenen.

Finn et veimerke.

Tips!

• Når du setter to stikkord på samme veimerke bør du ha en fast formel for hvem som kommer først. For eksempel kan figuren til venstre for deg alltid være først i rekkefølgen, eller figuren øverst, hvis du setter dem oppå hverandre.

La oss si at min reiserute for å huske Dostojevskijs romaner er fra inngangsdøren i huset jeg vokste opp til naboen jeg pleide å handle for.

Jeg setter to figurer for hvert veimerke, og den til venstre for meg kommer alltid først i rekkefølgen.

Eksempel:

Veien begynner slik:

1. Jeg går ut av inngangsdøren. Ved den store steinen sitter sigøynerdamen og tigger. Ved siden av henne står det eneggede tvillingparet og slåss.
2. Jeg går til postkassen. Til venstre for den står en miniatyrutgave av Netti og drar av seg en løsnese. Til høyre …

Jeg går reiseruten videre og plasserer to og to figurer. Så går jeg den på nytt for å se at alle momenter er på plass. Hvis det er titler som virker uklare ser jeg på notatene og tenker på figuren igjen der den skal være plassert.

Gjør noe annet et par minutter.

Nå kan du vente noen minutter.

Gå reiseruten igjen og si titlene høyt (eller skriv dem ned).

Hvordan gikk det?

Også vente litt til.

Gjør det samme om et par timer og et par dager for  se om det har festet seg.

Hvis det ikke har det bør du tenke på hva som svikter:

• Er det for lite naturlig sammenheng mellom stikkord og figur?
• Er reiseruten uklar?
• Har du lagret for mange punkter på et sted?

For mange ting på et sted blir fort kaotisk.

Vi har ellers to lettfattelige bøker på norsk om hvordan man kan benytte seg av mnemo-teknikker. De er nyttige både for deg som leser til eksamen, og for deg som bare vil lære seg en effektiv måte å huske på.

I disse bøkene er teknikken forklart, i tillegg til at du finner en rekke fremgangsmåter og tips på alt fra å huske årstall til å lære seg morsealfabetet på meget kort tid. Det er Oddbjørn Bye som har skrevet dem og de heter:

• Memo
• Memo håndboka – den enkleste veien til bedre eksamen.

Se også Oddbjørn Byes hjemmeside.

Om døden

Jeg har brukt mange timer da Aftenposten var stort som et vindu på å lese dødsannonsene. Jeg har alltid gjort det med ærbødighet.

Jeg har regnet ut hvor gammel den avdøde var og forsøkt å tolke dødsårsaken utfra minneordene.  Jeg pleide å dobbeltsjekke med eventuelle nekrologer for å få et klarere bilde, og der jeg ikke fikk det diktet jeg opp.

Aftenpostens forside 2. januar 1879. På den tiden klarte man fortsatt å lese liten skrift.

De annonsene hvor det har stått På vegne av venner har alltid hatt noe trøstende i formen synes jeg. Her er det noen som ikke har familie, har jeg tenkt. Så har de likevel valgt og funnet noen som elsker nettopp dem. Ikke i blodet, men i huden slik man tar på hverandre.

Det tok lang tid før jeg skjønte hva underskriften betyr: Den døde har ingen pårørende og begravelsen er kommunal. Slike begravelser kan skje uten at noen, bortsett fra prest og begravelsesagent er tilstede.

Men jeg synes det er en trøst å tenke på dette: Vi tar vare på våre døde, også de som dør alene. De begraves på vegne av sine venner, som i denne sammenhengen er oss.

På vegne av venner av Kristopher Schau.

I Kristopher Schaus bok På vegne av venner er vi med i flere slike begravelser. Det er en liten og essaylignende bok. Jeg tror det er en slik bok som kan fylles veldig av den som leser den. Er det tragisk det han skriver om? Tomt? Er det menneskekjærlig? Vakkert? Det kommer kanskje an på hva den vekker i gjenklang hos leseren.

I den offentlige samfunnsdebatt, og i den høyeste grad i den private, er det utbredt å ta seg den rettighet å kalle andre menneskers liv for ødelagte og tragiske. Det skal liksom ligge et ferniss av humanitet i dette, en feilslått tro på at man forsvarer offeret mot overmakten.

Fikk livet ødelagt av …

Variasjoner av setningen over vil finnes i enhver tabloidavis med respekt for seg selv, og vi bruker den i vår daglige tale. Vi mener andres liv fordi de opplever ulykke er

tragedier

og når noen blir offer for voldshandlinger, sykdom eller andre vonde ting ligger livene deres i

ruiner

og det er kun snakk om

et ødelagt liv

tilbake.

Hvilke rettigheter er det egentlig vi påberoper oss når vi beskriver andres liv som tragedier, ruiner eller mener de er ødelagte?

Med hvilken definisjonsmakt mener vi oss berettiget til å redusere alle variasjonene og nyansene og periodene i et menneskes liv til noe som er ødelagt?

Fyll inn selv. Menneskerettigheter - den mer praktiske varianten.

Det tenkte jeg på da jeg leste begravelsestalen til Elsa M. Hun begraves på vegne av venner, og i begravelsen er kun et nabopar og Kristopher Schau i tillegg til presten.

[...] og hun hadde helt sikkert et godt forhold til seg selv, for hun kunne kose seg i sitt eget selskap og gå ut og spise og ikke drive og klage på at hun hadde så dårlig pensjon. [...] Hva hun opplevde av gråt og av glede det vet vi ikke, men vi vet hva hun viste og strødde rundt seg, og det var noe godt hele tiden.

Talen er vakker blant annet fordi den ikke stakkarsliggjør, den lager ikke et offer av et menneske som for alt vi andre vet kan ha levd et fullverdig og godt liv, også uten nære pårørende igjen. Presten avslutter med de rituelle ordene

Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå

og det oppstod et lite øyeblikk hvor jeg husket det vi som regel glemmer:

En dag skal noen lese disse ordene for meg.

Slik tenker jeg da.

Det hender at bøker snakker til hverandre. Ganske ofte faktisk.

Like etter at jeg avsluttet Schaus bok, begynte jeg på den norske oversettelsen (gjort av Jan Brage Gundersen) av Harold Blooms heroiske forsvar av vestens viktigste bøker, som på norsk er titulert: Vestens litterære kanon.

Når jeg kommer til det punktet hvor Bloom skriver hvorfor vi leser disse bøkene, må jeg alltid stoppe.

Alt det den vestlige kanon kan gi deg, er den rette bruk av din egen ensomhet, den ensomhet hvis endelige form er konfrontasjon med din egen dødelighet.

Da går jeg bort til bokhyllen og ser på de bøkene jeg leser om og om igjen og jeg husker det vi som regel glemmer.

Slik tenker jeg da:

Åpent brev til forlagene

Kjære forlag

Tusen takk for tilbudet om å anmelde bøkene deres på bloggen min mot å få boken gratis.

Siden det er vanlig i anmelderpraksis å få materialet (boken) gratis, har jeg beregnet min timepris til 0,-

Jeg har dessverre litt for liten tid til å gjennomføre dette tilbudet for tiden, da jeg maler leiligheten min. Men gjensidighet innen gavekultur er essensielt, og jeg har derfor et mottilbud.

Dere kan komme og male i min leilighet i la oss si, ca. 10 timer.

Til gjengjeld kan dere beholde materialet (1 stykk pensel og en rull som blir ny som gull bare man renser den + malingrestene). Det er helt greit at dere blogger om opplevelsen.

Dette er et tilbud jeg tror vi alle kan ha både glede og nytte av.

Med vennlig hilsen Biblioteker og labyrinter

Knausgård minutt for minutt

Det var på et tidspunkt i Min kamp, bok 5 jeg et øyeblikk glippet lett med øynene, idet jeg tenkte: Sitter du der og er kokett, Karl Ove Knausgård?

Det er det stedet i teksten han avslører hvem hans nye venn Tore er:

På en papirlapp over ringeklokken stod det Renberg/Halvorsen. Det er vel det Tore het, Renberg?

For det er jo det – kokett altså? Og er det egentlig mulig, det å skrive en selvbiografisk roman på 6 bind som førtiåring (eller i noen slags alder), uten å være det minste kokett? Jeg tviler, sånn tror jeg ikke vi mennesker er skrudd sammen. Men jeg kan leve med kokett.

Så det var altså Renberg han het, denne Tore.

For apropos kokett, jeg er som regel en av de som er sist ute med alt som er populært. All teknologi f.eks og nesten alle bøker som bare må leses i år. Jeg kunne kanskje sagt at det skyldes en konservativ natur, men jeg tror noe annet er sannere: Vi lever så kort, det er så liten tid.

Og seriøst: Vet dere hvor kjedelig dere får alt til å høres?

Nei, virkelig?

For en stund tilbake ble twitterfeeden min fylt opp av absurde meldinger, alle merket med #Hurtigruten. Jeg har ikke tv, så jeg skjønte ingenting, til noen forklarte meg at NRK sendte 134 timer live fra hurtigruten.

Det lød unektelig absurd kjedelig.

Men så leste Espen Ytrebergs anmeldelse av programmet i Morgenbladet “Utsikten innover”, og da lød det litt interessant likevel. Jeg gikk inn på nett-tv og så noen minutter. Det er sikkert sant det han skrev at

Etter fem eller femten minutter med dette, glir man inn i en annen tilstand, en slags lett transe

men jeg så ikke lenge nok. Jeg så noen minutter til og fra, og lurte på hvorfor turen aldri startet, til jeg forstod at den hadde selvsagt startet, men bortsett fra at båtene i kameravinkelen hadde beveget seg litt, var utsikten omtrent den samme, eller virket som det samme, er kanskje riktigere formulert.

Heraklit sier: Man kan ikke gå ned to ganger i samme elv.

Det fikk meg til å tenke på Min kamp som jeg har sittet og lest de siste dagene.  Vi snakker om flere tusen sider med kafébesøk, fylleangst, rulling av barnevogner, festsamtaler og den helt alminnelige livsangsten. Igjen. Og igjen. Erindring på erindring om barndom, ungdom og familie.

Nå er det jeg som får ting til å høres kjedelig ut.

I to år har jeg hørt om Knausgård. Jeg har fulgt debatten rundt utgivelsene, for den har vært interessant. Men bøkene har jeg altså utsatt til nå. Fem bind (snart seks!) om erindringer fra et alminnelig liv. Jeg valgte å vente litt til.

Jeg slukte riktignok Papillon og Banco av Charrière da jeg var liten (fullt overbevist om at hver bokstav var fullstendig sann), men sant eller ikke, man kan ikke sammenligne Charrières liv med Knausgårds.

Jeg skal vise deg sannhet jeg, jenta mi.

Kanskje jeg liker bedre det som er åpent konstruert, da, har jeg tenkt. Kanskje livet generelt er fylt av nok alminneligheter om man ikke også skal oppsøke det i litteraturen. Kanskje jeg liker det som forandres og de historiene hvor alt som skrives er nærmest uunnværlig.

Men jeg leste altså Knausgård til slutt: Bind 1, 2, 3, 4 og 5, og nå venter jeg altså på nummer 6. Jeg, som ikke har veldig store kvaler med å legge bort bøker som ikke fanger meg, jeg leste dem alle sammen.

Jeg har hatt endel moro av å lese dem. Jeg har jo fulgt denne debatten uten å ha lest den faktiske teksten man debatterer.

Jeg har til og med skrevet et innlegg om sannhet i litteraturen bare utfra denne debatten. I det innlegget skrev jeg også litt om det problematiske ved begreper som løgn og sannhet.

Veritas. Den romerske gudinnen for sannhet.

Jeg skal ikke skrive så mye om sannhet og løgn i dette innlegget. Men jeg skal konkludere kort om moral:

Jeg synes at mye av det han skriver er umoralsk å skrive om offentlig.

Jeg kan godt konstruere en lang debatt med argumenter for og imot, igjen ta opp løgn og sannhet, diskutere hva slags ansvar man har for de menneskene man møter etc. Men til syvende og sist står jeg igjen med at han utleverer andres øyeblikk, attpåtil sine aller næreste, flere av dem døde, i en rekke uflatterende, ydmykende og private øyeblikk. Så ja, dette kan kalles umoralske bøker.

Når det er sagt, mener jeg ikke at det skal straffeforfølges. I tillegg skiller jeg mellom etikk og estetikk. Det nødvendige skillet mellom etikk og estetikk i kunsten kan du lese mer om i Om det politiske, Om barn og vonde bøker og  De briljante. At bøkene på et vis er umoralske gjør dem med andre ord hverken dårligere eller bedre enn hvis de hadde vært moralsk uklanderlige.

Men det er underlig med disse bøkene. Ofte når jeg leser, er det slik at jeg strekker meg mot teksten, mens i denne teksten er det slik at vi er på samme nivå. Jeg skal forklare:

Noen ganger når fortellerstemmen i Min kamp distanseres tydelig og analyserer med et klart overblikk, hadde jeg virkelig stor moro av det. En gang lo jeg av til og med av fryd, jeg husker ikke i hvilket bind det var, men det var den passasjen hvor han snakket om Dostojevskij; at Dostojevskij var en tenåringsforfatter.

Tenåringer. Langt dypere enn det man skulle tro.

Og jeg lo, for det var jo det som har ligget vagt i bakhodet mitt, jeg var nemlig fullstendig opphengt i Dostojevskij som tenåring (og jeg elsker ham med rette fortsatt). Jeg husker at en i familien gav meg et kompliment for det, at jeg leste litteratur som Dostojevskij selv om jeg var ung.

Og jeg husker at jeg på et vis ble smigret, men at jeg ikke følte jeg fortjente noe kompliment, det var ingen oppnåelse av noe jeg hadde strevd med og overvunnet: For Dostojevskij var aldri vanskelig, Dostojevskij er jo ikke tung. Jeg slukte ham mer som man spiser godteri, og (overraskende!) sjelden får man komplimenter for det.

Alt dette kan jeg spise.

Dostojevsij skriver om store temaer, men han er av en av de som skriver om det tunge på en lett måte. Og når Knausgård skriver at Dostojevskij er en tenåringsforfatter fordi han skriver om ting som i vår tid bare tenåringer er opptatt av, ser jeg poenget hans (som egentlig er ganske tragisk) fordi det har ligget og vaket i mine egne tanker uten å ha blitt formulert.

Knausgård skriver om det allmenne, det gjenkjennbare, det pinlige og vonde, ting vi kan gjenkjenne og gjerne ta avstand fra, eller omfavne. Det er ikke noe  å strekke seg etter, det er gjenkjennbart på samme måte som dufter. Du kjenner en lukt du ikke har kjent på år, og pang, der var du tilbake, på skolen, eller i kjelleren til naboen, eller den parfymeflasken som knuste den julaftenen, eller …

Det er hva jeg mener når jeg skriver at teksten er på samme nivå. De vage tankene i bakhodet, redslene og gledene. De gjør at jeg leser alle bindene av romanen hans, og jeg sammenligner: Sånn er ikke jeg, eller nei, det var ikke sånn det var, eller det gjorde jeg også, eller det minner meg om …

Men det er også det som fikk meg til å dikte opp et ultimatum.

Innimellom Min kamp bind 1, 2, 3, 4 og 5 leste jeg også Scipios drøm av Ian Pears og Klassikeren av Ola Jostein Jørgensen. Så jeg tenkte: Hvis jeg måtte velge.

Om biblioteker, koder og hemmelige bøker.

(Jeg er veldig glad i hypotetiske ultimatum, jeg synes ekstremene får frem argumenter og konklusjoner på en skarp og fin måte som man sjelden tvinger seg til i hverdagen.)

Så hvis jeg måtte velge, for resten av livet og evigheten, mellom Min Kamp, det nære og det strømmende, og bøker som Scipios drøm og Klassikeren som er så tydelig konstruert og hvor jeg liksom strekker meg, så er det de sistnevnte jeg ville velge.

Men så er det jo ikke slik at jeg må velge.

Så jeg skal lese bind 6 av Min kamp når den kommer. Og noen ganger kommer jeg til  å le, og andre ganger kommer jeg til å fnyse. Noen ganger kommer jeg til å lese veldig fort, fordi jeg ikke får så mye ut av det (da svimler det nesten i øynene mine), og noen ganger kommer jeg til å lese ting høyt fordi jeg synes det er treffende.

Og iblant kommer jeg til å sitte helt stille og lese, og tenke at det allmenne, det vi har felles og det vi er sikre på at skiller oss slik fra de andre, kan være ganske vakkert det også.

jeg vet at noen i porsgrunn leser bloggen min

ikke lat som du ikke vet hva jeg snakker om

jeg vet at noen i porsgrunn leser bloggen min

jeg har google analytics

du er den eneste jeg kjenner i porsgrunn

for fem dager siden var du på bloggen min i nitten minutter

jeg tror du er forelska

ikke kveruler

Fra Aaliyah (2011) av Audun Mortensen

Den ondeste kvinnen i verden

*INNEHOLDER STORE SPOILERE AV BIPLOTT I BOKEN EGYPTEREN SINUHE AV MIKA WALTARI. (Les boken først eller skyld deg selv!)*

Jeg leste Egypteren Sinuhe ferdig for ikke lenge siden. Den er en av de bøkene jeg kunne anbefalt uten spesielle tilføyelser eller vedhefter eller advarsler, fordi den er av den type bøker man kan skylde seg selv hvis man ikke liker. Og om verden engang går under og bare et utvalg av bøker kunne bli reddet ville denne boken vært et av mine valg.

Slik kunne et hemmelig bibliotek etter verdens undergang muligens ha sett ut.

Finner du intet tilfredsstillende i Egypteren Sinuhe er jeg rett og slett nødt til å toe mine hender, og jeg pleier ellers å ta hensyn når jeg anbefaler bøker. Men jeg skal ikke skrive så veldig mye om den boken, jeg skal skrive om at jeg tror jeg fant verdens ondeste kvinne i den, og jeg er spent på om noen kan gi meg et navn hvis ondskap slår Nefernefernefer.

Jeg skal først si noe kort om selve boken, i tilfelle det er noen der ute som ennå er så heldige å ha den til gode. Jeg har også skrevet litt om den før, i innlegget Om sirkus og brød.

Egypteren Sinuhe foregår rundt 1300 år f. Kr. og det er den aldrende legen Sinuhe som forteller sitt liv blant faraoer og fattige, om kriger og kvinnene han har elsket og land han har sett og død han har forårsaket. Du trenger egentlig ikke være spesielt opptatt av historiske romaner som genre for å like den, det er ikke jeg. Språket er poetisk i Forkynnerens ånd, det er i det hele tatt en veldig vakker bok.

Nefernefernefer

Nefernefernefer er en bikarakter i Sinuhes historie. Jeg festet meg ved denne kvinnen som Sinuhe ikke møter mange ganger i løpet av livet, men som likevel får en så skjellsettende betydning for ham. Hun oppleves som en veldig monumental karakter fra første stund vi møter henne – som fatale kvinner gjerne gjør – og bare navnet hennes burde advart Sinuhe; hun heter Nefernefernefer fordi hun er så vakker og fordi ingen som sier navnet hennes kan la være å gjenta det en andre gang, og en tredje.

Et velment råd til alle menn i denne sammenheng, er at hvis du først skal elske en kvinne som åpenbart er morfin, bør det være en som ikke har de hardeste, grønneste øyne du har sett. Første gang de møtes får hun et kyss av den unge og blyge Sinuhe og hun gir ham en ring. Hun sier:

Behold ringen, for det vil jeg. Behold den på grunn av mitt lune, og for at den en gang skal gi meg en høy rente.

Legg merke til disse ordene og den uheldige sammensetningen av ordene “lune” og “høy rente”. Når Sinuhe møter henne igjen er han en ung mann, og ennå så ren i sjelen, at det nesten gjør litt vondt å lese når han betror seg til Nefernefernefer at han aldri har moret seg med noen kvinne, fordi han ventet på å se henne igjen.

(Nesten) alt hva vi har sett av henne hittil har gitt nokså klare signaler om at Sinuhe ville vært bedre stilt om han aldri hadde møtt henne. Likevel ble jeg selv lurt av advarslene hun gir Sinuhe.

Mitt navn er Tabubue, og fordi du vet det, må du gå din vei fra meg, og aldri komme tilbake for at jeg ikke skal skade deg. Men går du ikke, kan du iallfall ikke anklage meg hvis det hender deg noe.

Men det finnes vel heller ikke noe mer forførende setning for en ung mann, enn når en vakker kvinne forteller ham at hun er farlig for ham. Og jeg er riktig nok ingen ung mann, men finner også løgner og usannsynlige historier mer troverdig når de blir ledsaget av et oppriktig “jeg vet at dette høres helt usannsynlig ut”, og egentlig er det litt samme sak. Som leser ble jeg dermed litt lurt, om ikke så mye som Sinuhe, for jeg forstod nok at det kom til å føre til tragedie, men jeg så for meg mer i retning av tragisk kjærlighet. Så feil kan man altså ta.

Men at Nefernefernefer er en vanskelig kvinne, så jeg i det minste raskt. Jeg skrev en gang en hel masteroppgave om vanskelige kvinner (og hvorfor de må dø) så jeg har brukt mye tid til å lete etter vanskelige kvinner i litteraturen.

Et av premissene mine for å definere en karakter som en vanskelig kvinne, var at det måtte være et element av det tragiske i henne. I det tragiske vil blant annet undergangen ligge, og slik sett kan man kalle alt som eksisterer for tragisk. Men kanskje blir det bare lek med ord, og det som er med Nefernefernefer er at hun tilsynelatende ikke har noen akilleshæl.

Akilleshæl er som kjent et begrep som er hentet fra gresk mytologi, og henspiller på sagnet om Akilles som er usårlig bortsett fra hælen. Alle har et svakt punkt med andre ord. Og det svake punktet i mennesker vi møter eller karakterer vi leser, kan virke både frastøtende og tiltrekkende, men personlig (og sikkert ganske allment) pleier det å høyne min empati i bokverdenen, og det er slik Nefernefernefer lurer meg. Ved å være ærlig mot Sinuhe gir hun et inntrykk av et svakt punkt.

Yet do I fear thy nature, It is too full o' th' milk of human kindness ...

Et annet potensielt svakt punkt er at Nefernefernefer er vakker, og skjønnhet er forgjengelig. Men når det gjelder Nefernefernefer ligger ikke makten først og fremst i skjønnheten, og den gjør henne derfor ikke skrøpelig. Nefernefernefer er konstruert av vilje til makt, og skjønnheten er kun et middel. Hva Nefernefernefers eventuelle tragedie ligger i, skal jeg derfor la være opp til hver enkelt leser.

Tragedie for Sinuhes del derimot, er det nærmest ingen ende på: I sitt andre møte Nefernefernefer hvor hun tar hans uskyld, viser det seg at for å kunne ofre noe mer tid på ham trengs det gaver. Sinuhe fortviler, for han ikke har noe å gi henne slik at hun vil tilbringe sin tid med ham og ikke andre velstående menn. Nefernefernefer sier:

Men du har da et hus og klær og de instrumenter som en lege trenger. Helt fattig kan du ikke være.

Og Sinuhe skjelver, og skriver alt han eier over til henne.

Jeg har tidligere skrevet om femme fatale-skikkelsen, ødeleggeren av menn. En femme fatale forbindes selvsagt med lidenskap, men det fremste kjennetegnet på en virkelig femme fatale er kontroll og kjølighet. Nefernefernefer forteller hele tiden Sinuhe hvordan han kjeder henne og når han endelig får ligge med henne igjen, skjer det slik:

Hun la seg på sengen og åpnet sin favn for meg, men hun moret seg ikke med meg på noen måte, men vendte hodet til siden og stirret på sitt bilde i speilet og skjulte sine gjesp med hånden, så den fryd jeg lengtet etter ble som aske.

Og hva Sinuhe har gitt for denne lidenskapelige stunden, er heller nesten ikke til å bære. En ting er at han gir bort alt han selv eier, til sist gir han også bort alt hva hans gamle og skrøpelige foreldre eier. Hans far er blitt blind på sine gamle dager og har dermed overlatt sitt segl til Sinuhe så han kan skjøtte det de eier.

Stort dypere enn dette går det vel ikke an å synke, tenker jeg når Sinuhe gjør sine foreldre husløse. Men akk, så feil kan man ta: Han ender opp med å selge sine foreldres sjanser til evig liv for en stakket stund hos Nefernefernefer. Han gir henne pengene de har spart et helt liv til balsamering, og gravstedet de har forberedt. Sinuhes foreldre blir jaget ut på gaten og tar sin død av dette slaget, vitende om at kroppene deres vil råtne og ikke bevares til evig liv.

Dette er et svik så dypt at jeg nesten ønsket Nefernefernefer skulle kreve kroppsdelene hans i stedet, som hun forøvrig også truer med:

Kanskje kunne jeg spise og drikke og more meg med deg alt i dag, hvis du lot stikke ut øynene dine og lot dine hender hugge av, så jeg kunne henge dem som seierstegn over dørkarmen i mitt rom, for at mine gjester skulle høyakte meg og vite, at jeg ikke er noen foraktelig kvinne.

Til sist får hun med en skjærende latter tjenerne sine til å jage ham ut som den tiggeren han nå er.

Jeg ventet hele tiden på det tragiske i skikkelsen hennes, et svakt punkt eller kanskje en form for barmhjertighet eller sorg. Hos Lady Macbeth vil du se de bleke hendene vri seg mot hverandre for å fjerne blodflekker idet sinnet hennes oppløses, og du vil høre Medeas skrik som om noe brister i henne.

"But why have your eyes darkened so much? Why the flood of tears?"

Det er en forferdelig historie som utspiller seg i Sinuhes fortelling, og ingen forløsning kommer. På et tidspunkt begynte jeg å holde meg delvis for øynene mens jeg leste, men det hjalp altså ikke.

Men Sinuhes hevn er grusom. Neste gang han treffer henne, er han en voksen mann med mektige forbindelser. Han får henne slått i svime og bringer henne til Dødens hus.

Der lever likvaskerne som har dannet sitt eget lugubre samfunn, utstøtt fra alle andre. Likvaskerne bytter i stedet på å skjende likene til unge kvinner, og til dem gir han den stolte og vakre Nefernefernefer, så disse nedrige krypene kan benytte seg av henne der i mørket til hennes dødsdag.

“They shall be carried to Babylon, and there shall they be until the day that I visit them, saith the Lord; then will I bring them up, and restore them to this place.” – Jeremiah 27:22

Så dette er akilleshælen, tenker jeg, og grøsser for Nefernefernefers skjebne. Igjen tar jeg feil, for Nefernefernefer vil aldri gå under. Istedet får hun likvaskerne til å slåss om henne som bikkjer, hun robber dem for alt de eier og har, og håner dem slik at flere av dem henger seg. Til sist reiser hun derfra i triumf, rikere enn hun var før. Og i dette ligger det spesielle, for Nefernefernefer er en meget ond kvinne, som ikke dør men som lever et liv i triumf og rikdom. Hun seirer.

Da jeg skrev om vanskelige kvinner skrev jeg også om hvorfor de måtte dø (av estetiske og ikke etiske årsaker, kom jeg frem til), og jeg skrev om hvorfor de måtte dø, fordi de fleste vanskelige kvinner i litteraturen ender i døden. (Du kan lese mer om dette fenomenet under innlegget: Hvorfor må monstrene dø?) Tenk Racines og Evripides’ Fedra (og den sammes Medea!) eller Shakespeares Cleopatra og Lady Macbeth, Mérimées Carmen, Ibsens Hedda Gabler, Flauberts Madame Bovary og finn gjerne noen selv.

Nefernefernefer derimot vandrer rik og fornøyd ut av Sinuhes liv, og jeg setter henne som en av de mer fullkomne femme fatale-karakterene jeg noensinne har lest.

• Egypteren Sinuhe av Mika Waltari, oversatt til norsk av Peter Bendow (1948)