Underholdning i undergangstiden

Trykket i Kulturverk november 2012

Jeg har en dragning mot apokalyptiske kunst. Det er en dragning jeg deler med store deler av befolkningen. Ikke noe rart i det, for livet er jo ofte forferdelig, fylt av søppel og ulykke.

Men heldigvis ikke bare.

Uansett: Ingen av livets ekstatiske/middelmådige/søplete tilstander er fritatt fra lysten etter ødeleggelse, påkallelse av dommedag og fullstendig destruksjon. Eller frykten for det samme.

Jeg skal spytte deg ut av min munn

Undergang er alltid lokkende, om den kommer i form av enorme vannmasser, meteorer fra himmelen, eller dagen vi alle skal dømmes.

Vi tiltrekkes av apokalyptiske visjoner, fordi undergang gir mening. I en verden fylt med journalister som kryper inn og ut av Tone Damli Aaberges skjød, tilfører lava som strømmer ned fjellsiden en viss form for, la oss kalle det dybde.

Å åpne en avis føles for eksempel litt som å bli langsomt kvalt av marshmallows. Og det eneste sosiale medier har tilført verden er en desillusjonerende nivellering av alle autoriteter, der de viser seg å være like dumme som alle oss andre. I en slags samfunnsmessig netthelvete-psykose, begynner vi å føle det meningsløse oppriktig engasjerende.

Det gjør oss apatiske.

Og det er i denne apatien vi finner lengselen etter apokalypsen.

Det er i denne apatien vi finner lengselen etter apokalypsen.

Men den apokalyptiske lengselen er selvsagt ikke begrenset til det antiapatiske begjæret.

Vi fortsetter med et annet aspekt: Apokalyptisk lengsel ligger lagret i hjertene våre. Det estetiske aspektet ved det forferdelige, kan vi ikke underslå. Vi elsker det groteske, og det som er vakkert og grusomt samtidig.

Den estetiske dragningen til det uetiske, er en egenskap vi skammer oss over. Vi har konstruert en litt pussig kultur som tror den har vunnet over naturen. Derfor snakker vi ikke om det. Vi lager kunst (og nyheter! og underholdning!) i stedet. Slik kamuflerer vi det uetiske i det liksometiske.

Et tredje aspekt ved menneskets apokalyptiske lengsel, er den kampgløden levende mennesker innehar (vi er døde uten). Altså vilje-til-liv.

Apokalyptisk kunst trigger denne viljen-til-liv, og det er en fantastisk følelse. Apokalyptisk kunst – og da snakker jeg i særdeleshet om filmer – er overraskende ofte svært positive. Det er her kampgløden kommer inn. Om verden unnslipper katastrofen, eller om den faktisk skjer: Det er positivt vinklet. For i apokalypsen venter vi en ny begynnelse, en ny start. Vi venter at ting skal bli bedre, og at mennesket vil kjempe seg tilbake. Den apokalyptiske eksplosjonen blir i så måte et nytt big bang, et nytt univers, men denne gangen med mennesket i hovedrollen fra første stund.

Vi liker det som er vakkert og grusomt samtidig.

Men så enkelt er det selvsagt ikke. For apokalyptisk kunst kommer i mange kledninger. Ikke all apokalyptisk kunst er vilje-til-liv i kunstform. En annen variant finner vi i for eksempel Cormac McCarthys The Road.* I motsetning til å trigge vilje-til-liv, er å stave seg gjennom Veien litt som å spise håndfuller med sand. Eller kanskje mer som å lese en depresjon og kjenne de klebrige bokstavene smitte død gjennom fingertuppene dine.

I Veien følger vi en far og sønnen hans etter apokalypsen. De vaser gjennom det døde askelandskapet, med de døde trærne som faller ett etter ett, med de døde menneskene, og de få gjenlevende som spiser hverandre. Eller som forlaget ynder å fremstille det:

    (…) en bok full av ømhet, hengivenhet og noe som likner håp.

Joda, det er vakker baksideskriving. Vi skjønner at håp selger. I Den guddommelige komedie beskriver Vergil limbo som å være i en tilstand uten håp, men fortsatt leve i lengsel. Det er kanskje en mer passende beskrivelse. For det er ikke noe nytt å starte i McChartys fremstidsvisjon. Jorden er død, og far og sønn vandrer på liket i dødsrykningene. Det er ikke noe sted å gå, men de går likevel, og de må gjøre grusomme ting.

 Er vi fremdeles de gode menneskene? sa han.

Ja. Vi er fremdeles de gode menneskene.

Og det kommer vi alltid til å være.

Ja. Det kommer vi alltid til å være.

Greit.

Det er denne kombinasjonen av det som er tomt og inderlig på samme tid, den er nesten ikke til å holde ut.

På grund af denne brist, og ingen anden, er vi fortabte, og vor straf kun denne: at leve uden håb, i evig længsel.

 Tror du at dine forfedre holder oppsyn med deg? At de tar mål av deg og fører deg inn i regnskapsboken? Måler deg mot hva? Det finnes intet regnskap og dine forfedre er døde og begravet.

Boken i seg selv er skjelvende og fæl, men i sitatet over skimter vi den stoiske holdning. Vi fortsetter å vandre, også inn i tomheten. For hvordan møter vi mennesker apokalypsen? Vender vi oss til en helt annen bok, nemlig Mennesket og teknikken (Der Mensch und die Teknik) av Oswald Spengler, ser vi det heroiske møtet med virkelig undergang (min oversettelse):

 Slik vi står til ansikt med denne skjebne, er det kun en verdensanskuelse som er oss verdig, denne som allerede er blitt oss fortalt som Akillevs valg: Bedre et kort liv fylt av brave gjerninger og ære, enn et langt liv uten innhold. (…)

Vi er født inn i denne tiden og vi har intet annet valg enn modig å følge veien til dens ugjenkallelige slutt. Det finnes ingen annen vei. Vår plikt er å holde fast ved denne tapte posisjon, uten håp, uten redning, lik den romerske soldat hvis knokler ble funnet foran en av dørene i Pompeii, soldaten som under utbruddet i Vesuvius døde på sin post, fordi ingen tenkte på å avløse ham. Det er storhet. Det er hva det betyr å være skåret av skikkelig materiale. Den ærefulle slutten er den ene tingen som ikke kan fratas et menneske.

Og dette er kanskje den vakreste apokalyptiske visjonen, for det er viljen-til-liv uten frykt for døden.

*Veien, oversatt av Knut Ofstad.

Mening er en kampsak

Har du  lurt på hvordan krimforfatterne ble de nye rockestjernene? Det er fordi folket oppdaget flukten.

Hva er fluktlesning?

En fluktleser er en leser som leser bøker for å flykte. Svært mange bøker har en beroligende virkning. Knekk-i-knærne-lesning går svært ofte på bekostning av den litterære kvaliteten. Fluktlesning fører gjerne til at man aktivt søker det meningsløse, for hvis det meningsløse er glanset nok, gir det en valiumeffekt.

Valium. Nå også i bokform.

Fluktleseren spør seg selv:  Skal jeg bli kjent med den nye kriminalinspektøren og hans hverdagsliv, eller skal jeg rive sjelen min sønder og sammen? Skal jeg lese sånn at bokstavene glir inn i hodet uten motstand, eller skal det skrape SSKKKRRR?

Sånn vinner det litterære heroinet.

Jeg har tidligere skrevet om lesning som flukt. Vi er mange som leser for å flykte.  Jeg skrev at jeg i trøttsomme perioder av livet mitt, godt kunne lese en eller to bøker om dagen (åh, du glade studenterliv), og at det for meg gikk mye i krim. Krim er en beroligende sjanger, et puslespill av gåter uten skakende følelser.

Og leser; husk at når du flykter, bør du aldri snu deg.

Jeg skrev:

 Og jeg har aldri skjønt de som ønsker å flykte ved hjelp av f.eks grusomme bøker og gråtefilmer. Jeg får feber av Stormfulle høyder, Dostojevskij drar meg inn i et inferno fylt av filosofi, Sarah Kane får meg til se galger i alle hjørner av rommet. Så om jeg virkelig ønsker å flykte til noe som trøster og lindrer, er det ofte krim jeg tyr til.

Men jeg har fått et litt annet forhold til fluktlesning nå. Fordi man skal alltid huske at hvis du skal flykte fra noe, bør du flykte til noe.

I anledning Stig Sæterbakken, synes jeg  Julian Blaue sa det ganske vakkert i Morgenbladet.

Først den som har erfart det meningsløse helvete, vet at den meningsfulle tilværelse er en kampsak. Selv om Sæterbakken ikke tok denne konsekvensen, kan leseren av verket hans gjøre det.

Og det er jo sant. Den meningsfulle tilværelse er en kampsak. Og må velges, gang på gang.

For det er altså grenser for hvor mye meningsløst man kan fylle hodet med, før sjelen din svinner hen. Fluktlesning for å flykte fra noe (i motsetning til det å flykte til noe) er litt som sukkerspising. Det er ikke som det hullet har noen bunn. Det er ikke som om du får mindre lyst på sukker av å spise sukker. Jeg snakker av erfaring.

Det er ikke som om det hullet har noen bunn.

Kanskje det er forskjell på å fylle livet sitt med det som er meningsfylt, kontra det å ha en meningsfull tilværelse. Det er diskuterbart. Men nå har jeg uansett lest så mange fluktbøker at hodet mitt begynner å innta vakuumdimensjoner. For slik blir det at selv når man slett ikke trenger å flykte, må man kjempe med vanen.

Vi har alle dårlig vaner.

Jeg er sikker på at du kan relatere.

Begrepet om den evige gjenkomst, er en slags vekker i så måte.  I Den muntre vitenskapen skriver Nietzsche:

Det livet slik du nå lever det, vil du måtte leve en gang til og utallige flere ganger, og alt usigelig lite eller stort i livet ditt vil måtte komme tilbake til deg, alt i samme rekkefølge. Eksistensens evige timeglass blir snudd, og du er inne i det, som et støvkorn.

Alle vet uansett at september er tiden for sakprosa.

Om åndsdverger og det grimbergske

Jeg har skrevet et innlegg i magasinet Kulturverk om Grimbergs historieverk. Er det folket eller farao som styrer historien?

Det mumifiserte hodet til Ahmes (Ahmose, Amasis) 1

 

Manifest

ENSKEDE-SKARPNÄCK PSYCHIATRIC DIVISION, STOCKHOLM 1993-95. Fra boken "Ingen har sett allt" av (fotograf) Anders Petersen

Å møte hårdhet gjør meg sint

og hatefull og månesyk:

De hårde nekter jeg å kjenne!

Min pike er så hård som flint

(og meget myk)

Og derfor må jeg elske henne.

 

Å møte kulde gjør meg Dis

med hele denne frostplanet:

De kolde nekter jeg å kjenne!

Min pike er så kold som is

(og meget het)

og derfor må jeg elske henne.

 

Av meg er kyskhet lyst i bann

i øst og vest, i nord og syd:

De kyske nekter jeg å kjenne!

Min pike er så kysk som vann

(og fri for dyd)

og derfor må jeg elske henne.

 

(“Manifest” av André Bjerke, fra Slik frøet bærer skissen til et tre, 1954)

Det svarte hullet (oppfølgingsinnlegg)

Dette innlegget er et oppfølgingsinnlegg til Dannelse i skolen. I denne posten argumenterte jeg for en radikal omlegging av dagens skolepolitikk.

Oppsummert var hovedargumentet mitt at det ligger en forfeilet ideologi til grunn for hvordan vi har organisert skolen vår, og at dette må forandres. Av konkrete ting jeg foreslo var å forandre lærerutdannelsen, og fokusere mer på kunnskaper enn holdninger i skolen.

Jeg har fått en rekke kommentarer på dette, og det fikk meg til å tenke på en bok jeg er veldig glad i.

I Den hemmelige historien av Donna Tartt, blir en kvinne i boken kalt «det svarte hullet», fordi alle samtaler blir til tomrom hver gang hun kommer inn i rommet.

Stråmannsargumentasjon er som svarte hull.

Stråmannsargumentasjon fungerer omtrent på samme måte. Alle diskusjoner blir til tomrom hver gang de får regjere.

Wikipedia definerer denne debatt-teknikken slik:

I retorikk og logikk er stråmann eller stråmannsargumenter en tankefeil som består i å lage seg en stråmann av motstander ved å tillegge denne meninger som det er lett å tilbakevise, dernest tilbakevise dem, og endelig skape inntrykk av å ha tilbakevist noe motstanderen faktisk står for. Også om det å tilbakevise et argument med et enda svakere argument. Å «sette opp en stråmann», eller «et stråmannsargument» kan betraktes som en avledningsmanøver, ved at man ikke angriper motstanderen for det han faktisk står for, men skaper inntrykk av at motstanderen står for noe han faktisk ikke står for.

I kommentarfeltet dukket det opp en rekke slike motargumenter. Jeg har tatt ut de viktigste for å vise hvorfor de er feil.

Løst oppsummert lød de slik:

“Barn trenger først og fremst kjærlighet og mat.”

Dette er et stråmannsargument fordi det insinuerer at motdebattanten er et ondt menneske som ønsker å sulte små barn, og nekte dem kjærlighet. Argumentet bygger på at det er en naturlig motsetning mellom kjærlighet til kunnskap, og kjærlighet til mennesket. Det er selvsagt feil.

“Så du ser ned på skoletapere altså. For et slemt menneske du er.”

Dette er et åpenbart stråmannsargument. Det er også en type ambivalent argumentasjon vi ser mye av i samfunnsdebatter generelt.

Å si at person A er teoretisk dyktigere enn person B, er altså ikke det samme som å si at person A har høyere verdi enn person B som menneske.

Om du mener at dette er det samme, sier det mer om ditt menneskesyn enn motstanderens. Det er derfor jeg kaller det for et ambivalent argument.

I tillegg til å vise et menneskesyn som sorterer mennesker i verdikategorier etter intellektuelle ressurser, vil en slik argumentasjon føre til det motsatte av det som er ønskelig. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner.

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

Det er ikke bedre for den enkelte, eller for samfunnet som helhet å late som om alle er like dyktige til alt. Det er en tragedie for de som ikke i utgangspunktet er så flinke på skolen, at vi utdanner lærere som selv ikke var spesielt flinke på skolen.

En dyktig lærer må være faglig dyktig, og en god pedagog. De fleste gode lærere vil derfor også være teoretisk dyktige.

Alle elever, i alle kategorier av ressurs-skalaen, lærer mer og bedre av en dyktig lærer, enn av en mindre dyktig lærer.

Det er helt absurd at dette i det hele tatt diskuteres.

“Kunnskap er ingen ting hvis læreren ikke klarer å lære det bort.”

Nei. Det er her den pedagogiske biten kommer inn. En dyktig lærer kan sitt fag, og er en god pedagog. Dette er stråmannsargumentasjon fordi det insinuerer at motdebattanten har et svært ensidig syn på lærerrollen. Det finnes helt sikkert mange som er briljante i sitt fag, men som ikke greier å lære det bort. Det er selvsagt ikke disse vi vil ha som lærere. Men det er altså ingen naturlig motsetning mellom det det å være teoretisk dyktig, og det å være pedagogisk dyktig. I lærerutdanningen er man avhengig av at det er mulighet for å sile ut underveis.

“Man trenger ikke mastergrad for å jobbe i barneskolen”

Dette er ikke et stråmannsargument, men det er et dårlig argument. En mastergrad i lærerutdanningen bør inneholde pedagogiske og didaktiske emner. Utsagnet over bygger på en påstand om at barns psykologi er enklere, jo yngre barnet er.

Det er en veldig spesiell påstand, som ikke har belegg empirisk.

Hvis det eneste som fordres av en lærer som skal lære bort alfabetet, er at han selv kan alfabetet, trenger vi ikke lenger bekymre oss for lærermangel. Da kan vi jo la 8-åringer undervise 6-åringer, så fremt de har lært seg alfabetet.

Uff da.

Så kommer vi til det kanskje merkeligste i hele debatten. Det er fraværet av argumentet for at dannelse må innebære et fokus på holdninger mer enn kunnskap. Implisitt i et slikt dannelsesbegrepet ligger frykten for kunnskap, og troen på at «ren kunnskap» er umoralsk og vil føre oss til alt fra gasskamre og atombomber. Om dette er det mye å si, og kanskje jeg gjør det en dag.

Dannelse i skolen

Jeg har skrevet om dannelse i skolen. Kronikken stod på trykk i Klassekampen lørdag 5. november -11 under navnet “Lærdommer fra Finland”.

Bekymringen over norsk skole har vært økende de siste årene. Finsk skole blir stadig trukket frem som et eksempel til etterfølgelse, men vi glemmer det faktum at hverken lærere, skoler eller elever oppstår i vakuum. Vi kan ikke kopiere finsk skole, for nordmenn flest ønsker seg ikke et finsk samfunn, til det er vi for rike og antiautoritære. Det er likevel flere ting vi kan lære av finsk skole: Skolepolitikk er for viktig til å bli lagt ut for valg, og lærere bør være langt over gjennomsnittet akademisk dyktige.

I Finland er ikke skolepolitikk et tema. Skolen styres av kompetente fagfolk, og både folket og politikere stoler på sine lærere, noe de har all grunn til. Landets lærere har med rette høy status i det finske samfunnet. I Norge er skole et hett tema i valgkampen. Debatten er fylt av kunnskapsløs støy og vill synsing om lærertetthet, timeantall, frukt og andre detaljer. Ingen partier i dette landet tør å ta konsekvensene av faktum: Kvaliteten på skolen avgjøres av kvaliteten på lærerne.

En rekke ubehagelige sannheter er ikke blitt sagt tydelige nok. Vi tar inn lærerstudenter som ikke selv er spesielt dyktige på skolen. Det er en oppskrift på undergang. «Dere kommer nok til å synes at det er mange vanskelige artikler på pensum, men heldigvis trenger dere ikke kunne alt utenat til eksamen», sa en av foreleserne mine på praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Hva slags elevmasse er det som får ham til å si noe slikt?

Har du en treer i snitt, er du enten en grov underyter, eller du er ikke spesielt skoleflink. Du blir ikke en god lærer hvis du ikke er faglig dyktig. Yrket godt utført, krever en teoretisk dyktighet og en evne til refleksjon som for de fleste vil bety et karaktergjennomsnitt på langt over tre. Det hjelper ikke at norsklæreren din er et skjønt menneske, hvis hun ikke kan stave.

Det er ikke så mange årtier siden det var de flinkeste i klassen som ble lærere. Slik er det ikke lenger. For å få tilbake denne søkermassen, og beholde de dyktige lærerne som allerede jobber i skolen, må læreryrkets status høynes. Vil vi i tillegg ha glimrende pedagoger og formidlere, må vi virkelig ta noen grep. Før lærerutdannelsesreformen på 70-tallet, lignet finske læreres utdanning den vi har i Norge i dag.

En lignende revolusjon er selvsagt mulig også i norsk skole. Profesjonaliser utdannelsen. Flytt den til universitetet og utvid den til en mastergrad. Gjør opptakskravene høye og utdannelsen krevende med hard utsiling underveis. Øk lønnen drastisk, og la oppsigelsesvernet i skolen midlertidig svekkes. Et samfunn får den skolen den ber om, og det vi har bedt om er for dårlig.

Dannelsesbegrepet er viktig i norsk skole, men er i årenes løp blitt omformet til å omhandle holdninger mer enn kunnskap. Hva slags holdninger samfunnet ønsker at borgerne skal ha, er det altså jeg som lærer som forventes å forme. Mye av mitt studie er i praksis sentrert rundt skolens oppdragende virksomhet. Det går i en relativt politisert form for antirasisme, fremming av demokratiske holdninger, toleranse og likestilling. Å vektlegge skolens holdningsdannende perspektiv som så sentralt i lærerutdanningen at det nærmest fordriver viktige didaktiske spørsmål, er idioti.

I Dagbladet denne uken, lanserte Gunhild Dahlberg «den seksuelle skolesekken». Skolen bør ifølge Dahlberg ha ansvaret for å gi alle elevene den samme seksualmoralen. Dette må gjøres fordi «den norske mannen [er] skikkelig god på å voldta damer.» Jeg takker for den rørende tilliten Dahlberg har til lærerstanden, men tror likevel vi ville hatt en bedre skole hvis folk forstod at å velge noe, er det samme som å velge bort. Og kanskje reflekterte litt rundt begrensninger i skjæringspunktet mellom realisme og idealisme.

Mantraet: «(velmenende holdning) må inn i skolen» blir uttalt for hvert samfunnsproblem som dukker opp, og er omtrent like effektivt som å gå i fakkeltog mot overfallsvoldtekter. Neste gang noen ønsker en ny holdning undervist i skolen foreslår jeg følgende tre krav: Forskning som viser en signifikant effekt av holdningskampanjer. Konkrete forslag på hva som skal tas vekk fra pensum og i hvilket fag for å få plass til undervisningen i den holdningen. Og forskning som viser at gode holdninger kan forsørge befolkningen fremover.

Det er selvsagt vanskelig å motsi ønsket om et dannet folk, men jeg skal gjøre et forsøk likevel: Hvis begrepet dannelse skal ha noe som helst hensikt i skolesammenheng, må det innebære et sterkt fokus på kunnskap, ikke bare hvilke holdninger jeg skal innprente mine elever. Om skoleverkets primære oppgave skal være å jobbe mot spiseforstyrrelser, selvskading, og ellers alt som er leit, vil det ikke lenger være en skole. Pussig nok kan det også virke som ovennevnte problemer heller ikke minker i samfunnet, på tross av skolens økte fokus på sosiale problemer. Jo mer skolen prøver å favne, jo mindre får den til.

Når et samfunn planmessig og gjennom årtier bygger ned sin egen skole ved å forenkle pensum, og lar kravene for opptak til lærerutdanningen senkes, vil det føre til faktiske konsekvenser i samfunnet vårt. Den dagen andelen funksjonelle analfabeter blir et reelt problem i vårt demokratiske og tekstbaserte samfunn, undrer jeg på om folkeaksjoners fokus vil endres fra kampen mot mobbing, til kampen for en forsvarlig offentlig skole.

Det kanskje vanskeligste ved en reell skolereform, er at samfunnets holdning til hva en god lærer og en god skole er må endre seg. At folk flest murrer over skolens tilstand, betyr ikke at de ikke er indoktrinert i tanken om at det viktigste er at læreren «lærer elevene sine hva det vil si å være menneske».

På den annen side kommer vi aldri til å la ideologiske føringer gjøre at vi får kirurger som søkte på medisin fordi «det var lett å komme inn på», og fordi «de ville jobbe med mennesker». Det er ironisk, siden et par generasjoner med dårlige kirurger ikke vil være i nærheten av å kunne tilføre så mye skade i samfunnet, som det et par generasjoner med dårlige lærere kan.

Memoteknikker – kunsten å huske

Mnemo-teknikker (også kalt memo-teknikker) er teknikker for å huske. En av de mest slående teknikkene (for svært mange) er den mnemoteknikken hvor vi stadfester.

Dr. Hannibal Lecter fra Thomas Harris' bøker benytter seg av stadfesting gjennom minnepalass.

Enkelt forklart går stadfesting ut på å mane frem kjente reiseruter (f.eks hjemmefra og til butikken) for deretter å plassere figurer på veien som stikkord for det du skal huske. For nærmere utdyping kan du lese Minnepalasser og hukommelseskunstnere.

Dette er hva du gjør:

1. Lag stikkord til stoffet du skal huske.
2. Lag assosiasjoner (figurer du kan ta på) til hvert stikkord.
3. Finn en reiserute du kan godt nok til å gå i fantasien (f.eks hjemmefra og til butikken) og plasser figurene på veien.

Slik kan begynnelsen på en reiserute se ut.

I denne posten hadde jeg tenkt å beskrive en enkel måte man kan bruke for å huske for eksempel Dostojevskijs verker med stadfesting. Ser vi bort fra short stories og sakprosa sitter vi igjen med en liste på 15 verk:

1. Fattige folk
2. Dobbeltgjengeren
3. Lille Netta Nesjanov
4. Onkels drøm
5. Landsbyen Stepantsjikovo
6. De fornedrede og krenkede
7. Opptegnelser fra det døde hus
8. Opptegnelser fra et kjellerdyp
9. Forbrytelse og straff
10. Spilleren
11. Idioten
12. Den evige ektemann
13. De besatte
14. En ung manns historie
15. Brødrene Karamazov

Tips!

• Lag gjerne obskøne, sjokkerende og fornærmende bilder. De fester seg raskt i hukommelsen.
• La figurene bevege seg, det hjelper på hukommelsen.

Du husker ting som støter deg.

Eksempel:

Her er min (vaskede!) liste over Dostojevskijs verker. Du bør lage en som virker logisk og selvforklarende for deg.

1. Fattige folk. Her ser jeg for meg sigøynerdamen som pleier å tigge på hjørnet ved jobben min.
2. Dobbeltgjengeren. Her ser jeg for meg et enegget tvillingpar jeg gikk på skole med.
3. Lille Netta Nesjanov. Her ser jeg en miniatyrutgave av niesen til Dolly, Netti, som drar av seg en løsnese.
4. Onkels drøm. Her ser jeg for meg en onkel som ligger og sover og drømmer.
5. Landsbyen Stepantsjikovo. Her ser jeg en liten miniatyrlandsby av steppeulver (inspirert av Hesse).
6. De fornedrede og krenkede. Her ser jeg for meg Dronning Silvia som leser i avisen med et stivt ansiktsuttrykk om sin manns seksuelle liv.
7. Opptegnelser fra det døde hus. Her ser jeg for meg inngangspartiet av begravelsesbyrået fra hjembyen min. Døren blir sperret av en stor, sort pil som peker oppover. (Jeg glemmer alltid om det er opptegnelser eller nedtegnelser.)
8. Opptegnelser fra et kjellerdyp. Her ser jeg for meg inngangspartiet fra min barndoms kjeller, sperret av en stor, sort pil som peker oppover.
9. Forbrytelse og straff. Her ser jeg for meg David Toska i et bur. Han spiller forøvrig sjakk med seg selv.
10. Spilleren. Her ser jeg for meg Idar Vollvik som spiller terning.
11. Idioten. Her ser jeg for meg Per Christian Ellefsen med det salige blikket han hadde da han spilte Fyrst Mysjkin fra Idioten, på det norske teateret.
12. Den evige ektemann. Her ser jeg for meg en jeg kjente en gang, som var slik at det første man tenkte på når man møtte ham var at han var gift. Han går og bærer på en gullring formet som en klokke uten tall.
    
13. De besatte. Her tenker jeg på en manisk person jeg engang møtte.
14. En ung manns historie. Vel. Her ser jeg for meg en ung, ganske selvhøytidelig mann jeg kjenner eller kanskje har lest. Han leser meget høyt og verdig opp fra en pergamentrull: Det er nemlig historien om ham selv.
15. Brødrene Karamazov. Her ser jeg to brødre jeg kjenner. De sitter og spiser karamell på en veldig dramatisk måte.

Netti er hun til høyre. Se ellers punkt 3)

Det kan virke som mye arbeid for å huske 15 titler du kanskje ville husket med litt rask pugging. Men hvis du behersker stadfesting kan du uten store problemer memorere 100 punkter og gjerne mer.

Reiseruter vil du sannsynligvis ha i overflod i hukommelsen. Se for deg at du går rundt i huset til bestemoren din, veien til barnehagen, eller gå en runde i hukommelsen rundt ungdomsskolen du gikk på.

I disse reiserutene vil det være veimerker, steder det er naturlig å plassere figurer på, som postkassen, hushjørnet, den rare busken, søppelhaugen og gressplenen.

Finn et veimerke.

Tips!

• Når du setter to stikkord på samme veimerke bør du ha en fast formel for hvem som kommer først. For eksempel kan figuren til venstre for deg alltid være først i rekkefølgen, eller figuren øverst, hvis du setter dem oppå hverandre.

La oss si at min reiserute for å huske Dostojevskijs romaner er fra inngangsdøren i huset jeg vokste opp til naboen jeg pleide å handle for.

Jeg setter to figurer for hvert veimerke, og den til venstre for meg kommer alltid først i rekkefølgen.

Eksempel:

Veien begynner slik:

1. Jeg går ut av inngangsdøren. Ved den store steinen sitter sigøynerdamen og tigger. Ved siden av henne står det eneggede tvillingparet og slåss.
2. Jeg går til postkassen. Til venstre for den står en miniatyrutgave av Netti og drar av seg en løsnese. Til høyre …

Jeg går reiseruten videre og plasserer to og to figurer. Så går jeg den på nytt for å se at alle momenter er på plass. Hvis det er titler som virker uklare ser jeg på notatene og tenker på figuren igjen der den skal være plassert.

Gjør noe annet et par minutter.

Nå kan du vente noen minutter.

Gå reiseruten igjen og si titlene høyt (eller skriv dem ned).

Hvordan gikk det?

Også vente litt til.

Gjør det samme om et par timer og et par dager for  se om det har festet seg.

Hvis det ikke har det bør du tenke på hva som svikter:

• Er det for lite naturlig sammenheng mellom stikkord og figur?
• Er reiseruten uklar?
• Har du lagret for mange punkter på et sted?

For mange ting på et sted blir fort kaotisk.

Vi har ellers to lettfattelige bøker på norsk om hvordan man kan benytte seg av mnemo-teknikker. De er nyttige både for deg som leser til eksamen, og for deg som bare vil lære seg en effektiv måte å huske på.

I disse bøkene er teknikken forklart, i tillegg til at du finner en rekke fremgangsmåter og tips på alt fra å huske årstall til å lære seg morsealfabetet på meget kort tid. Det er Oddbjørn Bye som har skrevet dem og de heter:

• Memo
• Memo håndboka – den enkleste veien til bedre eksamen.

Se også Oddbjørn Byes hjemmeside.